Små Barns Beste

Av Charlotte Koren til årsmøte for små barns beste 2024

En natt for et par måneder siden kom jeg til å lese et nyhetsoppslag på Nettavisen. Temaet for saken var vel egentlig at Asker kommune ikke ønsker at folk skal kjøre bil i sentrum. Greitt nok det, men hør nå løyer! 

 

Sentrumsbarnehagen «Føyka» i Asker skal erstattes med nybygg til 72 millioner. Det skal stå ferdig til neste år. Barnehagen skal gi plass til 120 barn og 30 ansatte. Altså fire barn pr voksen. Det skal opprettes 8 parkeringsplasser innerst i en stikkvei, en HC-parkering og 52 sykkelplasser. Disse åtte bliplassene skal betjene både ansatte som vil kjøre til jobben og foreldre som trenger parkering i en kortere periode når de leverer og henter barnet sitt.

 

Det finnes riktignok en parkeringsplass 400 meter unna. Der kan man la bilen stå. Ivrige politikere kommenterer hvor kjekt og sunt det er å gå 400 meter. Fire ganger daglig kanskje? En foreslår at barnehagen kan legge noe aktivitet til parkeringsplassen om morgenen, slik at man kan overlevere ungene der. Sette fra seg unger i regntøy med matpakke og klesskift på parkeringsplassen mens barnehagen har en aktivitet. Inkludert ettåringer som ikke kan gå. Det er vel slik at folk som orker å være politikere, har et sterkt ønske om å bestemme hvordan andre skal leve. 

 

Nå skal jeg se  – med en økonoms øyne og bruke økonomers begreper – på hvordan vi kan tenke rundt småbarnsomsorg. Det er jo et økonomisk gode! Hva betyr det for oss og for samfunnsøkonomien om små barn er i barnehage eller hjemme i familien?  Jeg vil se på dette i flere lag: 

 

Hva er realøkonomien i hvordan vi produserer småbarnsomsorg? Hva er det som gjøres, og hvem gjør det?

 

Så skal vi sette til penger. Hvilke pengestrømmer går ut og inn sammen med denne produksjonen, hvem er det som betaler hva? 

 

Underveis vil jeg se på om småbarnsomsorgen har effekter på andre sektorer. Hvordan spiller det sammen med resten av økonomien? Hva er bærekraftig med tenke på «grønt skifte»

 

Til slutt vil jeg dvele litt ved et aktuelt tema: Hva betyr barnehage / småbarn i hjemmet for selve familien? Hvorfor går fødselstallene ned? Trenger Norge flere barn? Egner temaet småbarnsomsorg seg i det hele tatt for økonomiske resonnementer? Er det noe vi går glipp av når vi snakker om produksjon og kapital og lønnsomhet? 

 

Små barn i barnehage, er det økonomisk lønnsomt? Her er et lite frempek om konklusjonen min. I markesdøkonomi får vi et hint om hva som er lønnsomt, for vi kan se om folk vil betale prisen. Lønnsomhet i offentlig sektor er vanskeligere å få has på. Vi vet simpelthen ikke om familier hadde vært villige til å betalte for barnehageplasss om den ble priset etter produksjonskostnad. Vi vet at kommunene, derimot, er villige til å bygge ut barnehager. Hvis det er rasjonaliseringsgevinster, stordriftsfordeler, ved å samle småbarnstilsynet i barnehager, ja, så drar det i retning av samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Men vi må også vurdere hva som foregår i der, kvaliteten på omsorgen. Hvis det er best for ettåringer å gå i barnehage, er det fint at samfunnet støtte dette. Hvis det er best for ettåringer å være sammen med foreldrene, burde samfunnet heller støtte denne løsningen. I dag bærer foreldrene selv den største kostnaden ved omsorg i hjemmet. 

 

Om realøkonomi.

 

Nå skal jeg snakke som en økonom, hvordan kan økonomer rasjonelt og fornuftig tenke rundt det å ta vare på ettåringer? Først skal vi ikke tenke penger, men simpelthen på hva vi trenger og hva som blir produsert.

 

Småbarnsomsorg er et grunnleggende gode, som alle samfunn organiserer på sitt vis, på linje med mat, hus, klær, kultur, våpen. Som ved all annen økonomisk produksjon, trenges ressurser: småbarnsomsorg trekker særlig arbeidskraft, men også kapital, råvarer, og bruker teknologi. Det er ikke faste forhold mellom disse innsatsfaktorene og heller ikke mellom innsatsfaktorene og resultatet. Produksjonen kan organiseres på ulikt vis. Produksjon av småbarnsomsorg konkurrerer om ressursene med alle de andre varene og tjenestene som vi produserer i hele økonomien.

 

Småbarn trenger tilsyn og stell, vask og mat. Vi vet at småbarnomsorgen inneholder også mye mer, opplæring, språkutvikling, kulturformidling, lek, sosial utvikling, jeg kan ramse opp. Og her beveger vi oss fra noe som er ren produksjon, som hvem som helst kan gjøre ved et samlebånd, der forhold mellom arbeideren og produktet kan være nokså likegyldig, til en tjeneste bestående av menneskelig kontakt, vennlighet, nærhet, og helt inn til kjærlighet. Småbarnomsorg er en menneskelig nødvendighet. 

 

Småbarnsomsorg kan produseres i barnehager og i familien i barnets hjem. (I tillegg varianter med bestemor og au pair og lignende, vi trenger ikke gå i detalj om det.) Det er nettopp dette valget mellom hjem og barnhage jeg vil forsøke å belyse, og jeg har hovedfokus på ett-åringene. 

 

Nå kommer noe viktig. Småbarnsomsorgen kan være av ulik kvalitet. Alle som har hatt barn i barnehage, eller har hentet barn der, eller har hatt et kontor med vindu ut til en barnehage, eller som nå sitter og tenker på forskjellen mellom en liten grend i Innlandet og barnehager i indre Oslo Øst vet dette. Og vi kjenner foreldre som mistrives hjemme, og foreldre som mistrives på jobb. Det er heller ikke presis samme godet som produseres i hhv hjem og barnehage. De to løsningene kan ha ulike kvaliteter. Vennskap mellom barn er viktig, og kanskje lettere å få til i en barnehage enn i et isolert hjemmemiljø. Rundkyssing er vel noe foreldrene er best til. Mange her mener at det ikke er godt for små barn å være mange timer i barnehage uten foreldre. 

 

Et offentlig utvalg har nylig levert en utredning om hvordan man kan forbedre levekårene for barn i lavinntektsfamilier. «En barndom for livet» heter denne utredningen. I denne siteres en professor Henrik Zachrison, som har et prosjekt der han viser at for hver måned et barn starter tidligere i barnehagen, desto bedre lese- og matematikkferdigheter får barnet gjennom resten av livet. Og her er det snakk om ett-årsalderen. Når jeg ser nærmere på det, gjelder dette for barn fra underpriviligerte familier. Da må man nesten forvente at barnehager bidrar med bedring, ellers spiller jo barnehager falitt. Vi må se nærmere på denne saken, for slike argumenter må vi kjenne til. Et annet avisoppslag handlet om høytlesing for barn. Der ble det vist til en undersøkelse fra coronaens tid. Utviklingspsykolog på UiO som studerer barns språkutvikling i samarbeid med Senter for flerspråklighet (Mayor/ Kartushina) har målt ordforrådet til barn 8- 36 måneder. Dette økte mer en vellers under coronaen. En mulig forklaring kunne være at barn som var hjemme ble utsatt for mer høytlesing. Jeg skulle også tro mer årvåkenhet og oppmerksomhet fra foreldrenes side, mer samvær og samtaler. 

 

Hva er mest lønnsomt? Finnes det noen produktivitetsøkning  / stordriftsfordeler i barnehage fremfor hjem? Ja, barnehager utnytter arbeidskraften bedre. I familien er det kanskje bare en ettåing, i barnehagen kan vi samle mange barn og dermed frigjøre en del av mødrenes tid til annen produksjon. Men denne effektivitetsgevinsten reduseres etter hvert som vi vil forbedre kvaliteten ved å øke bemanningen pr barn. Tre barn barn pr voksen, skal det nå være i småbarnsavdelinger. Det finnes innvandrerfamilier med fem barn under skolealder, da vil de trenge kanskje to barnehageansatte for å erstatte en mor. 

 

Noe annet, som kanskje bare er anekdotisk svogerforskning, er alle barnehageinfeksjonene. I barnehagene er det et ganske stort smittetrykk på barna, magesjauer og forkjølelser på rekke og rad. Det er jo ikke bare barna som blir rammet, de tar med smitten hjem til søsken og foreldre, som må vaære hjemme med sykefravær. Et tap for samfunnsøkonomien og livskvaliteten som jeg ikke har sett at noen intressere seg for å tallfeste. 

 

Arbeidskraften er den største innsatsfaktoren, den kan vanskelig rasjonaliseres bort. Så har vi kapitalen, det er lokalene og husk på den nye barnehagen i Asker. Hjemmene står tomme på dagtid, barnehagene tomme på nattestid. Enn så lenge. Dette er en forbruk av kapital, bygninger og tomtegrunn som konkurrerer med annen bruk. 

 

Så er det slikt som mat, oppvarming, leker og annet utstyr. Det er muligens litt å vinne på å samle slike innkjøp i barnehagen. Hvis flere barn var hjemme, hadde vi etterspurt flere lekeplasser og parker i lokalmiljøet, det sparer vi nå. Når det gjelder mat, er det et poeng at familiene gjerne vil velge matseddelen selv, og barnehager nå må ha lister over hvem som kan spise hva, det er en merkostnad. Noen henter mat fra et sentralkjøkken, der kommer det ekstra transportutgifter. Denne resursbruken vil vi kunne se av barnehagenes regnskaper.

 

Et annet tema ligger mellom arbeidskraft og kapital, nemlig befolkningens kunnskapskapital, utnyttelse av utdannelse. Hvis foreldrene er høyt utdannet og har en helt spesialisert kompetanse i sitt yrke, er det et tap for samfunnet at de ikke bruker den. Og i tiden de er borte fra jobben sin, kan de miste de kontakt med yrket og utviklingen der. I barnehagene våre er det på den annen side en stor andel helt ukvalifisert arbeidskraft, ungdom som tar et «hvileår», innvandrerkvinner som har vansker med å finne annet arbeid. Vi kan kanskje se på barnehager som et sted skoletrette ungdom og innvandrere får arbeidstrening. Det må få knsekvenser for kvaliteten på omsorgen.

 

Så et punkt om hvordan produksjonen er organisert, logistikken. Dette punktet er nesten bare til barnehagenløsningens ugusnt. Barn skal hentes og leveres. Bil og buss trekker ressurser fra samfunnsøkonomien, dessuten må familien betale for bilhold, drivstoff og trikkebilletter. Den største kostnaden er foreldres tidsbruk. Tar det omtrent en halv time å levere eller hente? Dette har jeg ikke noe data på. Reisetid og tid til å kle av eller på, og snakke med personalet? Deler mor og far på denne jobben? La oss si at i gjennomsnitt bruker alle småbarnsforeldre en halv time hver dag til denne ulønnede innsatsen, tid som kunne vært brukt til arbeid i den inntektsgivende økonomien, gang opp med en timelønnsats! og gitt økt familieinntekt. Eller bedre tid og ro i familien

 

Barnehagestatistikken til SSB viser at i 2023 var det nesten 270.000 barn i barnehage, herav 43.345 ettåringer.  Det er 81,8 prosent av ettåringene. Det er 95.592 ansatte i barnehagene, men ikke alle disse har full stilling, og ikke alle arbeider direkte med barna. Vaktmestere, kokker, whatever. Forholdstallet barn pr voksen grovt regnet er 2,8. Grunnbemanningen skal være maks 6 barn i alderen 3-5 år pr voksen, og maks 3 barn pr voksen for 1-2-åringene. Asker kalkulerer altså med 4.  

 

Skal vi oppsummere realøkonomien? Ja det er en viss rasjonaliseringgevinst ved å passe større barnegrupper enn små. Men tar vi hensyn til kapital og byråkrati og logistikk og parkeringsplasser og syke barn er jeg næmmen ikke sikker på at det er noen særlig gevinst.

 

 

Hva koster barnehagene?

 

Nå kobler vi på pengene. 

 

Jeg har funnet masse tall om kostnadene for barnehageplass i en rapport fra Telemarksforskning, der har de satt opp regnskaper for barnehager over en årrekke. Rapport 806, Trond Erik Lunder og Emil C. Bjøru.  Kostnadene i barnehagene 2022.

 

Hovedtallet jeg henter derfra er kostnader pr heltidsplass i kommunale barnehager. De er basert på årsmeldinger og kommuneregnskap for alle barnehager i landet, og også andre kilder. Totaltallene adskiller seg ikke mye fra de private, men private barnehager faller i flere kategorier med ulike poster i regnskapene. Det skilles mellom store barn og små barn. Den siste gruppen er barn 0-2 år. Rapporten forutsetter at småbarnplassene koster 80 prosent mer en plasser for store barn. Og her er det store hovedtallet:

 

Sum kostnader ordinær drift, små barn 327.879 kroner. (eksl merutgifter til særskilt tilrettelegging.)

 

Dette er altså de kostnadene kommunene har med driften av barnehager. Ikke alt er med i regnskapet. Oppgaver som følger av kommunens rolle som barnehagemyndighet er ikke med i tallene for driftskostnader.  Kommunene leverer også tjenester som ikke er med i barnehageregnskapet, regnskap, revisjon, IKT personal. Altså mye av selve «offentlig  barnehagebyråkrati» er ikke med. 

 

Det aller meste av kostnadene er personalkostnader, lønn og pensjonsfond. Kapitalkostandene, avskrivning av bygninger og husleie, anslås til omtrent 9000 kroner pr plass. Det synes jeg virker lavt, men det er hva Telemarksforskning har klart å få ut av offentlige regnskaper. Private barnehager og familiebarnehager har noe høyere, men også mer sprikende, tall. 

 

Og der var det vi begynte i Asker kommune, bygningen vil koste minst de budsjetterte 72 millionene. Regner vi 3 prosent avskrivning og 120 barn, gir dette omtrent en årlig kapitalkostnad på 12.000 kroner pr plass. I tillegg vil det etter hvert komme drifts- og vedlikeholdsutgifter for bygget.  

 

Kommunenes kostnader er altså ca 327.000 kroner pr småbarnsplass. De får innbetalt fra foreldrene en foreldrebetaling. Maksimalprisen var i 2023 3000 i måneden, med reduksjon i famlier med flere barn og reduksjon for familier med lave inntekter. Maksimalprisen skal settes ned til 2000 kroner fra i august i år. I tillegg kan det komme matpenger. Betaling i 11 måneder gir 33000 kroner.  Kommunens nettoutgift er dermed 295.000 kroner for en gjennomsnittlig småbarnsplass. 

 

Dette er altså hva det koster kommunen for hvert barn i barnehage. Som nevnt er kommunens utgifter til aministrasjon etc her holdt utenfor regnskapene. Kommunene er pålagt å gi tilbud om barnehage til innbyggerne. Deler av kostnadene dekkes av staten. Det kan være at de konkurrerer med nabokommunene om tilflytting av ung arbeidskraft. Flytt til oss! Her er barnehagedekningen god! Så hører jeg i blant sagt at dette lønner seg for kommunene fordi mødre som får barnehageplass er fri til å tjene penger og betale skatt. For kommunene kan det oppleves slik, de får inn skatten, mens staten er med og betaler barnehagen. For offentlig sektor under ett kan det umulig være riktig. 

 

Andre kostnader for samfunnet ved bruk av barnehage / yrkesaktivitet småbarnsforeldre. 

 

Ikke bare kommunene, men også statskassen og arbeidsgivere betaler for andre goder som følger av at barn går i barnehage og foreldrene yrkeaktive. Her er det vanskelig å finne utfyllende statistikk.

 

Foreldre med utgifter til barnehage kan trekke fra foreldrefradrag ved skatteligningen. Fullt fradrag reduserer kommuneskatten med 5500 kroner. 

 

Rett til fri med lønn når du ammer. Bæres av arbeidsgiver, med ofte ikke mer enn til barnet er ett år. 

 

Jeg snakket i stad om barnehageinfeksjoner. Foreldre har med rett til sykepenger kan også få omsorgspenger fra Folketrygden. Som det står på NAVs sider «Omsorgspenger for bruk av omsorgsdager er mest kjent som “hjemme med sykt barn-dager». Dager du må være borte fra jobb fordi barnet ditt for eksempel har omgangssyke». 20 omsorgsdager per kalenderår når du har ett eller to barn, 30 omsorgsdager per kalenderår når du har tre eller flere barn. For den som er alene med omsorgen dobles antall dager. Her har jeg ikke funnet noe statistikk som kan si oss hvor store beløp det dreier seg om. Det meste av denne stønaden faller innenfor arbeidsgiverperioden, og dekkes av arbeidsgiver. 20 dager for mor og 20 dager for far er omtrent to måneder i året. 

Den som er alene med omsorg for barn og er i arbeid, har rett til Stønad til barnetilsyn, den dekker 64 prosent av dokumenterte utgifter, opp til en grense. 

For å oppsummere: Mange småbarnsforeldre har fravær fra jobben av ulike grunner, men de får likevel betalt. Vi vet at mange småbarnsmødre har deltidsarbeid, hvor de selv bærer inntektstapet. Den mer rasjonelle bruken av spesialisert arbeidskraft blir altså langt fra fullt utnyttet. 

 

Det er også velferdsgoder som tilgodeser familier som passer småbarn i hjemmet, jeg tenker fortsatt på ettåringene. Omsorgspengene kan også gis til familier der den som passer barna er syk. Altså, jobber mor, mens far er hjemme med barna, men så blir han så syk at han ikke kan utføre den oppgaven, kan hun få fri med lønn. De som er hjemme med omsorgsoppgaver, eller har lav arbeidsinntekt av samme grunn, kan få omsorgspoeng til pensjonsopptjeningen. Og ikke minst kontantstøtten går til denne gruppen. Kontantstøtten er i dag på 7 500 kroner i måneden. 11 måneder gir maksimalt 82.500 kroner. Det er nå foreslått å kutte etter barnet er 18 måneder, altså kontantstøtte i et halv år vil gi 45.000. 

 

Hva er økonomien for familier som ikke har barnehageplass?

 

Veldig enkelt kan vi tenke oss at foreldrene i dag står overfor et valg, en vektskål med fordelene og ulempene ved de to løsningene. I den ene skålen ligger arbeidsinntekt fratrukket utgifter til barnehageplass. Den er ganske tung. I den andre er kontantstøtte. Øker vi kontantstøtten, eller innfører forlengede foreldrepenger, så blir denne skålen tyngre. Da kan foreldre ønske å endre sin arbeidstid og barnetilsynsordningen de bruker, det vil si være mer sammen med barnet. 

 

Det ligger også andre utgifter i de to skålene. I barnehageskålen ligger foreldrenes utgifter til transport til og fra barnehage og jobb. I hjemmeomsorgskålen ligger, må vi tro, kostnader og slitasje på at hjemmet er i bruk hele dagen. Strøm, vask, flere Brio-skinner.

 

Det er også andre faktorer som trekker i de to skålene. Kostnader og fordeler som vi opplever, selv om de ikke ligger der som kontante inntekter og utgifter. Hvor godt liker mor og far jobben sin, er de opptatt av fremtidig karriere og pensjonsrettigheter. Hvordan trives de hjemme med en ettåring, hvilken tiltro har de til barnehagen.

 

Når familiene passer barna selv, for eksempel i tiden mellom foreldrepenger og barnehagestart, så er det de selv som finasierer småbarnsomsorgen, ved å avstå fra inntekt. I Barnetilsynsundersøkelsen for 2023 fra SSB svarer halvparten av foreldre med kontantstøtte at de ikke vil ta jobb selv om kontantstøtten faller bort. 

 

Kan vi forlenge foreldreperioden? 

 

Når vi ser hva barnehagene reelt koster, og har i bakhodet hvor mange andre kostnader som legges på foreldre med små barn og hvor stort fravær også yrkesaktive småbarnforeldre faktisk har fra jobben sin, så synes det å være rom for å forlenge foreldrepengeperioden. Allerede har vi 330.000/12+7.500 = 35.000 kroner i måneden som kunne overføres fra det offentlige til familiene. 

 

Men da kommer vi inn på et problemområde, som jeg ikke riktig vet hvordan jeg skal ta fatt på. Trygdesystemet vårt har jo en oppfatning om at folk faller i to kategorier, yrkesaktive (eller på annen godkjent måter aktive) og yrkespassive. Mange stønader er knyttet opp til at man har / har hatt en yrkesinntekt, og stønadene skal gi sikkerhet hvis denne inntekten faller bort. Minstepensjonen er ganske riktig til alle gamle, mens tilleggspensjon er forsikring av tilvendt arbeidsinntekt. Sykepenger er ikke støtte til deg for at du har en sykdom, men skal kompensere bortfall av arbeidesnntekt når du ikke kan gå på jobb. Du skal ikke være mange dagene i jobb for å opptjene en slik rettighet, men du ligger dårlig an hvis du av ulike grunner ikke hadde jobb like før du ble syk. Foreldrepenger er ikke for å finansiere småbarnsomsorg, men for å kompensere for arbeidsinntekten når du er hjemme med små barn. De som har god lønn, får også gode foreldrepenger. Denne todelingen passer dårlig med virkelighetens foreldreliv, og mange andre liv, der man av ulike grunner på ulike perioder over livet ikke er i jobb. For eksempel studenter. 

 

Hvis vi vil styrke familienes råderett over sin egen tid med barna, tror jeg vi må løse opp båndet mellom arbeidsinntekt og foreldrepenger. Jeg leste de siste dagene i Aftenposten om familien på Ærø. De hadde hjemmeskole og hjemmebarnehage for fire barn. Og alle ble sinte på dem og sa vi kan ikke ha et samfunn der folk ikke arbeider. Moren uttalte: Det er bare vi som er priviligerte som har råd til å oppleve livet med barna når de er små. Men der tar hun feil. De som har høy arbeidsinntekt har mest å tape på å være hjemme uten lønn. Det er gjerne de som har mest lyst på yrkeslivet også. Hvis vi ser på hvem det er i Norge som har kontantstøtte, så finner vi dem i lavinntektsfamilier og blant innvandrere. 

 

 

Det grønne skiftet

 

Jeg har vært innom temaet før, da jeg tok opp logistikken med henting og levering. Slik jeg ser det, skyldes miljøødeleggelse og klimaendring menneskers rovdrift på naturressursene. Jeg har ingen tro på at vi må ha enda mer økonomisk vekst for å kunne finansiere det grønne skiftet. Derimot kan redusert aktivitet føre til redusert forsøpling. Å kjøre barn frem og tilbake for å tilbringe dagen med andre voksne, som også må kjøre frem og tilbake for å komme på jobb, trekker i feil retning. Det samme gjør overforbruk av hytter og hus, finansiert av lange arbeidsdager. Aldri var luften så ren som da samfunnet stengte ned i korona.

 

Jorden har godt av at vi forbruker mindre, og lavt forbruk følger av mindre inntektsgivende arbeid og lavere inntekter. Dette er dessverre en sannhet som politikere ikke blir populære av å si. Setter småbarnforeldre ned arbeidstiden sin, så kan de kanskje ikke dra til Syden i ferien. Bare bra for dem som er bekymret for co2 utslipp. 

 

 

Hvorfor vil ikke dagens unge få flere barn.

 

Et siste tema, som er aktuelt blant politikere og i avisdebatter for tiden. Fødselsratene synker. Skal en befolkning holdes like stor, må hver kvinne føde 2,1 barn i gjennomsnitt. Vi var veldig stolte i Norge for en 15-20 år siden av at vi hadde noe av den høyeste fruktbarheten i Europa, 1,8 -1,9? Høyere enn Italia, hurra. Forklaringen skulle være vår familiepolitikk, den nordiske velferdsstaten. I Norge la vi til rette for at man kunne kombinere yrkeskarriere og familie. Det kom delegasjoner fra Singapore til forskningsinstituttet hvor jeg hadde jobb, for å lære av oss. 

 

Men se nå. Fødselsraten er nede på 1,4. Mens vi bygger ut barnehagene, SFO, forlenger skoledagen og ansetter folk som skal ta seg av barna våre når de er lei seg og når de skal trene eller drive med hobbyer, vi innfører pappapermisjon, arbeider for at mer ansvar for barna skal løftes av familiene, mens vi gjør dette oppdager vi at ønsket om å stifte familie, sette barn til verden, reduseres. Vi kan legge merke til at fallet i det tallet drives av at folk får færre barn, flere stopper ved ett. De vil gjerne oppleve å få barn en gang i livet, men så ble kostnadene og forpliktelsene med småbarn så store at det ikke fristet med mer. 

 

Tiden med småbarn i familien oppleves som slitsom. Tidsnyttingsundersøkelsene til SSB viser at den demografiske gruppen som har den aller lengste arbeidstiden, altså tid brukt på jobb og arbeidsreiser pluss tid hjemme med husholdsarbeid, er nettopp småbarnsforeldene. Hvorfor ønsker man å innrette samfunnet slik?

 

I motsetning til visse politikere, så ser jeg det ikke som noen tragedie at Norges befolkning reduseres. Det er mye å spare for samfunnet med færre barn og befolkningsnedgang. Inkludert bidraget til det grønne skiftet. Men det er noe grunnleggende trist i at dagens foreldregenerasjon ikke ønsker flere barn. Det sier noe trist om verdiene våre. Det sier noe trist om hvordan de opplever sitt første barn, hvordan småbarnfamiliene opplever sin plass i samfunnet. Det er noe urovekkende når en kultur sier: Vi vil ikke ha barn.  

 

 

Er det egentlig økonomiske resonnementer vi skal bruke når vi tenker på småbarnsomsorg.  

 

Vi samfunnsøkonomer bør av og til tenke på fagets begrensning. Vi kan gjerne lytte til antropologenes begrep om økonomiske sfærer, om at ulike områder av samfunnet har varer og tjenester som ikke hører sammen, og som ikke bør omsettes over sfæregrensene. Et eksempel, du kjøper ikke boller på coop og leverer inn som gevinst til skolekorpsets kakelotteri. Kakene må du selv bake, selv om du hadde foretrukket – og spart verdifull tid – på å sende en pengegave direkte til korpset. Blant mine kolleger for 20 år siden ble det sett på som uhørt å benytte seg av en vaskehjelp. Man skulle vaske sin egen skitt selv. Det har alltid forundret meg at de samme personer syntes det var helt i orden å betale andre for å passe barna sine, og kanskje enda bedre om det var kommunen som finansierte dette. I husmorsamfunnet hadde mange familier kunnet øke inntekten dersom mor tok jobb. Men det var en skam å ha nøkkelbarn som holdt dem tilbake. Nå er det en skam å ha hjemmefru. Demningen mellom arbeidsmarkedet og familiene brast. 

 

Så kanskje skal vi avvise politikeres prat om at jobb og arbeidsinntekt er det viktigste du kan bidra med i samfunnet og at slikt skal ha forrang for hva du gjør i eget private liv. Jeg synes at småbarnsomsorgen en så vesentlig del av menneskelig tilværelse at vi må finne løsninger som støtter opp under familier som ønsker at livet med barna skal få en større plass.