Små Barns Beste

10.04 ble det postet et innlegg med tittelen «Ser effekter av tidlig barnehagestart helt opp på ungdomskolen» på Barnehage.no. Teksten er et intervju av professor Henrik Daae Zachrisson i forbindelse med at han holdt et foredrag på en privat barnehagetilbyders konferanse. Vi i Små Barns Beste reagerer på hvordan data og påstander ukritisk blir presentert i teksten og ønsker her å komme med noen helt sentrale kommentarer til både teksten og dataene den refererer til.

Det interessante med Zachrisson sin forskning er ikke at tidlig barnehagestart synes å ha en liten effekt på språkutvikling hos barn som kommer fra familier med liten utdanning og inntekt. Det interessante er at den for det store flertallet ikke synes å ha noen betydning for utvikling i det hele tatt. For barn i familier med utdanning ut over videregående skole, som jo er den store majoriteten i dag, finner Zachrisson selv ingen effekter. Idéen om tidlig barnehagestart som noe som fremmer utvikling for barn generelt, synes altså ikke å ha dekning i Zachrisson sine data. Så hvorfor vinkles teksten som om tidlig barnehage er sentralt og viktig for utvikling?

Språk er selvsagt viktig sosialt, men det interessante er jo hvordan det går med disse barna på andre parametere. Har de venner, fritidsinteresser, er de glade og trygge? Zachrisson overser totalt den emosjonelle siden. Hva hjelper det om du skårer litt høyere på nasjonale prøver, når du emosjonelt sett er skadet? Barn lærer dessuten ikke språk – de lærer å snakke. Dette foregår i samspill med de nærmeste omsorgspersonene, ikke som en teknisk ferdighet. Zachrisson forholder seg ikke til små barns grunnleggende behov for tilknytning, omsorg og emosjonsregulering fra sine nærmeste. Store mengder utviklingspsykologisk forskning nulles ut i hans presentasjon av snevre data. Vi ser en stadig forverring av unge menneskers sosiale fungering og psykiske helse i både helse – og utdanningssektoren. Vi ser også at stadig flere barn sliter med språk og lesning, et tema som ble tatt opp i en artikkel i Klassekampen 24/4. Her skrives det om økt skjermbruk som en sentral faktor, men dårlige leseferdigheter har også kommet i en tid da de fleste ettåringer startet i halv-dårlige barnehager.

Videre dokumenterer ikke Zachrisson sosial utjevning (slik det fremstilles), men barnas språk og skoleprestasjoner. Det skal også nevnes at dataene han (fremdeles) publiserer på er 20 år gamle, og at skoleprestasjonene for det lille mindretallet således gjelder en helt annen sosial virkelighet enn den vi har i dag.

Zachrisson argumenterer for at barn i norske barnehager eksponeres for et viktig grunnlag for å lære gjennom fri lek og lav grad av instruksjoner. Men det er grunnleggende utviklingspsykologisk kunnskap (og enkel observasjon!) at ettåringer ikke driver med fri lek. Hadde de gjort det, ville de fort endt opp i en utrygg kamp med sine jevnaldrende. Ettåringer er orientert mot omsorg og tilknytning. Hvis en ettåring skal leke, skjer det i tett samspill med voksne, ikke alene med seg selv eller i samspill med andre ettåringer. Utvikling av grunnleggende ferdigheter for ettåringer foregår gjennom tilknytning i en tett og nær relasjon til én eller noen få stabile og hele-tiden-tilstedeværende voksne. Det får de ikke i en barnehage.

Videre har Zachrisson en hypotese om at måten barnehagepedagogikk utøves i norske barnehager er en gullgruve for å fremme ferdigheter som selvregulering og eksekutive funksjoner (for å nevne noe). Dette er hårreisende, både med tanke på hva vi vet om barns grunnleggende behov nevnt over, men også empirien vi har i dag på nettopp dette. Hvordan kan han forklare at barn i skolen strever mer enn noen gang med å regulere følelser, konsentrere seg og vente på tur? ADHD-diagnosene skyter i været og den norske skolen er i ferd med å knele under trykket av alle barna som strever. Hvordan kan Zachrisson unngå å forholde seg til den virkelige verden?

Vi har vanskelig for å forstå at Zachrisson og hans medforskere – selv etter å ha «lett med lys og lykter» – ikke har funnet støtte for hypotesen om at tidlig barnehagestart eller heldagsbarnehage har negative effekter for barn i norske barnehager. Nyere norske studier, ledet av blant andre Drugli og Nystad, indikerer at barnehagehverdagen kan medføre en betydelig biologisk belastning for de yngste barna. Forskningen viser at overgangen fra hjem til barnehage er særlig krevende; ettåringene har et signifikant forhøyet nivå av kortisol (stresshormon) i perioden de begynner i barnehage, og spesielt krevende synes det å være for de aller yngste barna under 14 måneder. Et fellestrekk ved funnene er at barnas kortisolnivå stiger markant etter syv timer i barnehagen. Dette tyder på at heldagsbarnehage (8-9 timer) representerer en vedvarende fysiologisk aktivering som barna har vanskelig for å regulere.

I en studie fra 2022, som fulgte barna gjennom det første barnehageåret, ble det avdekket at stresshormonet fremdeles var forhøyet etter seks måneder. Hos flere barn steg kortisolnivåene også ut over kvelden, noe som indikerer kumulativt stress – en opphopning av belastning som fører til utmattelse. Forskerne påpeker at man ikke lengre kan definere dette som positivt eller kortvarig stress. På bakgrunn av dette anbefales det kortere barnehagedager for ettåringene, og rolige ettermiddager i hjemmet for å muliggjøre restitusjon. Sett i lys av hjernens enorme utvikling de første leveårene, gir funnene om vedvarende stress grunn til stor bekymring for hvilken grunnmur vi bygger barnas fremtidige helse på.

Målet med tidlig utdanning av små barn kan ikke være senere skårer på nasjonale prøver og karakterer, men å skape et trygt og godt samfunn for alle. Trygge og gode samfunn baserer seg på at vi tar de minste barnas kommunikative initiativ på alvor. Våre ettåringer sier tydelig ifra at de ikke vil i barnehagen. De sier også at de trenger tid til å knytte seg til sine omsorgspersoner og bli grunnleggende trygge på verden. Det blir de ikke i dagens barnehager.

Som nevnt i teksten fra Barnehage.no, bruker Norge nesten like mye penger på barnehage som på Forsvaret. I motsetning til Zachrisson, mener vi at tidlig barnehagestart ikke er noen god samfunnsinvestering i barns oppvekstmiljø. Motivasjonen for tidlig barnehagestart handler ikke om små barns behov, men om kapitalismens krav i forening med enkelte feministers massive kamp for en type likestilling på barnas bekostning. Det ville isteden være en god samfunnsinvestering å bruke pengene vi frigjør fra å ha alle ettåringer i barnehage til å betale mødre eller fedre for å være hjemme med sitt barn til det er to år.

Det er svært bekymringsfullt at en så ensidig tekst som representerer både snevre data og et høyst ideologisk syn på betydningen av tidlig barnehage, får slik spalteplass på Barnehage.no.