Små Barns Beste

Sentrale begreper i utviklingspsykologien forteller oss hvorfor tidlig atskillelse fra de nærmeste kan være skadelig for småbarna

Tekst: Hedda Bratholm Wyller, privatpraktiserende psykolog og trebarnsmor, styremedlem i Små Barns Beste.

Grunnleggende tillit

Tidlig atskillelse fra omsorgspersoner kan svekke barnets grunnleggende tillit. Grunnleggende tillit (Erikson, 1963) er den grunnleggende følelsen av trygghet som utvikler seg hos barnet fra fødsel til ca. 18 måneder. I løpet av denne perioden er spedbarnet helt avhengig av sine omsorgspersoner for å få tilfredsstilt sine grunnleggende behov som mat, omsorg og kjærlighet. Når omsorgsgiver møter barnets behov med varme og pålitelighet, utvikler barnet en tro på at verden er trygg og forutsigbar. Denne tilliten gjør det mulig for barnet å føle seg trygg også i usikre situasjoner. I motsatt fall, dersom omsorgsgiver er inkonsistent og forsømmer barnet, vil barnet føle seg utrygg og engstelig i verden. Barnet vil da utvikle grunnleggende mistillit. Grunnleggende tillit versus mistillit danner et kontinuum, og er ikke absolutte kategorier. Et spedbarn kan erfare et øyeblikk av mistillit uten at dette får konsekvenser for den grunnleggende tilliten, dersom det i all hovedsak er omgitt av forutsigbare, varme omsorgspersoner.

Grunnleggende tillit versus mistillit er et helt sentralt første stadium av individets psykososiale utvikling. Det danner grunnlaget for det emosjonelle rammeverket som i sin tur legger premisset for all senere utvikling gjennom livet. Det er også avgjørende for utvikling av en sunn personlighet og sosiale ferdigheter. Barn som utvikler en sterk følelse av tillit er mer tilbøyelige til å danne sunne relasjoner og å føle seg trygge i interaksjoner med andre. Spe- og småbarns tidlige erfaringer har også stor betydning for hjernens nevrobiologiske utvikling.

Tilknytning og tilknytningsatferd

Erikssons begrep om grunnleggende tillit understreker betydningen av den følelsesmessige kvaliteten på barns tidligste tilknytningsopplevelser. Tilknytning refererer til utviklingen av sterke følelsesmessige bånd mellom barn og omsorgsgivere i løpet av barnets første leveår. Tilknytningsatferd er definert som «enhver atferd som fører til at en person oppnår eller opprettholder nærhet til en annen klart identifisert person som blir oppfattet som bedre i stand til å hanskes med verden» (Bowlby, 1982). Barnet viser sin tilknytningsatferd både gjennom signaler (ansiktsuttrykk, smil, gråt eller kroppsholdning), som får andre til å nærme seg – og via tilnærming (i form av bevegelse, f.eks. krabbing, gange), som fører barnet nærmere tilknytningspersonen. Tilknytningsatferden fører til redusert spenning når nærhet er oppnådd, og til uro når nærhet ikke kan bli oppnådd (Tetzcher, 2012). Tilknytningsatferd er dermed en form for følelsesregulering (også kalt emosjonsregulering).

Emosjonsregulering

Småbarn er i stor grad avhengig av tilgjengelighet og nærhet av sine primære omsorgspersoner for å regulere følelsene sine. Barn i 2-3 års alder er avhengig av voksne som hjelper dem når de opplever stress og andre former for følelsesmessig opphisselse. Barns første emosjonsregulering er dermed i stor grad et samarbeid med voksne. For å kunne hjelpe barnet med emosjonsregulering (også kalt sensitiv annen-regulering) er det avgjørende at omsorgspersonene er emosjonelt inntonet (Fonagy, Gergely og Jurist 2002) på barna sine. Dette innebærer ofte affektiv speiling, dvs. at foreldrene bruker både ansikt og vokale uttrykk for å representere barnets følelser, for å trygge og roe det. Affektiv speiling bidrar til å organisere barnets emosjonelle opplevelse, og dets egen evne til emosjonsregulering. Det er avgjørende med affektiv speiling for å utvikle et sunt selv (Fonagy et al, 2002). Selvet er således skapt gjennom interaksjoner med det sosiale miljøet. Etter hvert kan barnet gradvis oppnå økende grad av selvregulering av atferd og emosjoner, men i barnehagealder er det langt på vei avhengig av trygghet og trøst fra en nær voksen.

Overgangen fra å bli passet på av primære omsorgspersoner til å bli plassert i barnehagen kan være veldig vanskelig og stressende for barn (Klette og Killén, 2019). Stress og emosjonell opphisselse utløser tilknytningsatferd, som nettopp har som mål å opprette nærhet til en voksen som kan hjelpe barnet med å roe seg. For de aller fleste er tilvenningsperioden i barnehagen kun 3 dager – et tidsrom det er urealistisk å danne en trygg tilknytningsrelasjon på. Småbarna opplever utrygghet, tap av kontroll og redsel ved seperasjon av primær omsorgsperson til fordel for ukjente mennesker i ukjente omgivelser. Dersom de ikke har rukket å knytte seg til en voksen i barnehagen, vil de ikke få hjelp til å regulere følelsene sine. Resultatet er at de blir fylt av overveldende følelser som de ikke har evne til å håndtere på egenhånd. Den grunnleggende tilliten til verden kan bli truet og barnets emosjonsregulering svekket. De står alene i en svært sårbar situasjon.

Separasjonsangst

Foreldre med småbarn med trygg tilknytning vil streve mest med å få levert barna i barnehagen. En trygg tilknytning innebærer at barnet vil gråte og klenge seg fast i forelderen når de leveres i barnehagen. Separasjonsangst er en medfødt egenskap, og en forutsetning for vår evne til å danne dype, varige relasjoner. Sårbarhet for separasjon fra primær omsorgsgiver forsvinner ikke før barnet er omtrent 2 år og 9 måneder (Bowly, 1960). Separasjonsangsten ser ut til å være størst mellom 8 og 28 måneder, altså i et tidsrom der de fleste norske barn starter i fulltids barnehage.

Når barnet har fått separasjonsangst, er den første fasen tydelig protest (Bowlby, 1960). Barnet gråter, skriker og kaster seg rundt. Denne fasen kan vare fra timer til uker, men dersom foreldrene er borte for lenge, vil protestatferden gradvis forsvinne og erstattes av fortvilelse, karakterisert av håpløshet og passivitet. Aktive fysiske bevegelser forsvinner og barnet virker tilbaketrukket. Bowlby (1960) kaller dette «den stille fasen» og poengterer at stillheten kan forveksles med reduksjon av stress. Dersom separasjonen fortsetter, oppstår en frakobling («detachment»). De viktigste tegnene på frakobling kan bli sett på som tegn på bedring, ettersom barnet ikke lenger protesterer, gråter eller er avvisende, men kan smile og være sosialt. Men når den primære omsorgspersonen kommer tilbake, har ikke barnet lenger den atferden som karakteriserer sterk tilknytning (Ainsworth, 1973; Ainsworth et al., 1978).

Bowlbys teori og observasjoner innebærer at selv barn med trygg tilknytning til sine foreldre, kan få en svekket tilknytningsrelasjon etter å ha startet i fulltids barnehage ved ett års alder. Tidlig institusjonalisering av småbarn kan hemme god tilknytning. For mange ettåringer vil det være vanskelig å etablere en tilknytningsrelasjon til barnehagepersonellet som i tilstrekkelig grad kan kompensere for primæromsorgsgiverens fravær. Barna har heller ikke utviklet en fullstendig forståelse av at mor/far faktisk eksisterer selv om de er borte (objektpermanens). Ettåringer har det derfor best hjemme med sin primære omsorgsperson.

Når barnet blir ca. 2-3 år, vil det ha lettere for å etablere gode tilknytningsrelasjoner til barnehagepersonellet. I denne alderen har barnet dessuten utviklet språk og evnen til reelle samspill med andre barn, som gjør det potensielt utviklende å leke med andre barn i barnehagen. Men for at en god tilknytningsrelasjon skal etableres i barnehagen, må betingelsene ligge til rette. Barnehagepersonellet må bruke tid på å bli kjent med det enkelte barn i en rolig og trygg kontekst før foreldrene forlater barnet i barnehagen. Kjennskap til det enkeltes barns behov, temperament og atferdsmønster – samt evnen til varm inntoning på barnet, vil være avgjørende for at det skal kunne føle seg trygg og danne en tilknytningsrelasjon. Dette vil kreve tid og tålmodighet i en tilvenningsfase, der barnet gradvis kan bli kjent med nye personer og omgivelser. Det er en fordel for barnet om mor/far bruker god tid i en tilvenningsfase, der det deltar i barnehagen sammen med barnet. På den måten kan barnet gradvis tilvenne seg den nye konteksten, uten samtidig å kjenne på alarmerende separasjonsangst. Korte dager vil også være å foretrekke, slik at barnet kan bearbeide inntrykk fra barnehagehverdagen hjemme, uten å bli overstimulert av alle nye inntrykk. Barnet vil gradvis knytte seg til omsorgsfulle ansatte i barnehagen, slik at det kan prøve seg en stund uten mor/far – men da i korte perioder i starten. Det er ikke hensiktsmessig å gå fra barnet hvis det signaliserer full separasjonsangst – invester heller mer tid. For at barnet skal kunne ta del i stimulerende interaksjoner og aktiviteter i barnehagen, må det først overkomme følelsen av utrygghet.

Referanser:

Ainsworth, M. D. S. (1973). The development of infant-mother attachment. In B. Cardwell & H. Ricciuti (Eds.), Review of child development research (pp. 1–94). Chicago, IL: University of Chicago Press.

Ainsworth, M. D. S., Blehar, M. C., Waters, E., & Wall, E. (1978). Patterns of attachment: A psychological study of the strange situation. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum.

Bowlby, J. (1960). Separation anxiety. International Journal of Psychoanalysis, 41,89–113.

Bowlby, J. (1982) Attachment and loss: Retrospect and prospect. American Journal of Orthopsychiatry, 52, 664-678.

Erikson, E.H. (1963) Barndommen og samfunnet. Oslo: Gyldendal Akademisk, 2000.

Fonagy, P., Gergely, G., Jurist, E., M. Target. (2002) Affect regulation, mentalization and the development of the self. New York: Other Press.

Klette, T., Killén, K (2019) Painful transitions: a study of 1-year-old toddlers’ reactions to separation and reunion with their mothers after 1 month in childcare, Early Child Development and Care, 189:12, 1970-1977, DOI: 10.1080/03004430.2018.1424150

Tetzchner, S. V (2012) Utviklingspsykologi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag.