Små Barns Beste

Tekst: Vegard Bruun Bratholm Wyller, barnelege/PhD, Professor/Forskningsleder, Universitetet i Oslo/Ahus, styreleder i Små Barns Beste.

Generelt om tilknytning og stressresponser

Tilknytning er en helt sentral «oppgave» i menneskets første leveår. Tilknytningen har grunnleggende betydning for vår psykologiske utvikling, våre mentale funksjoner og vår mentale helse gjennom livet. Men tilknytning er ikke bare et psykologisk fenomen – det kan også sees som en grunnleggende del av menneskets biologiske utvikling. Det har konsekvenser for hjernens biologiske funksjoner og samspillet mellom hjernen og resten av kroppen.

Enkelt sagt er hjernen (og resten av kroppen) tilpasset det miljøet våre tidlige forfedre (steinaldermennesket) levde i. Hjernen er et produkt av evolusjonen, og den går langsomt! Vi er med andre ord ikke «skapt» for våre moderne samfunn og levevaner, men for et liv i jungelen med farer på mange kanter (ville dyr, fiendtlige stammer). For å kunne overleve i et slikt miljø er det helt avgjørende med sterke sosiale bånd – i en familiegruppe er man mye tryggere enn alene. Dette gjelder spesielt for små barn, som selvsagt ikke ville overleve lenge dersom en primær omsorgsperson ikke tok seg av dem. Vi er derfor biologisk sett «programmert» for tilknytning.

På grunn av denne ‘programmeringen’ vil fravær av en tilknytningsperson utløse uro og engstelse. Disse følelsene kan sees på som en biologisk alarm (nå er det fare på ferde!), noe som i sin tur har omfattende kroppslige konsekvenser. En biologisk alarm utløser nemlig en stressrespons, dvs. en programmert omstilling av kroppens normale funksjoner som setter oss i beredskap til enten å flykte eller å slåss. Pulsen (hjertefrekvensen) og blodtrykket øker, mer blod går til musklene (på bekostning av tarmen og huden – vi blir ‘hvite av skrekk’), fordøyelsesfunksjonene nedprioriteres og immunsystemet endres (kraftigere betennelsesreaksjon). Mange av hjernens øvrige funksjoner endrer seg også – vi blir for eksempel mer oppmerksomme på omgivelsene, noe som går på bekostning av å kunne konsentrere seg om en spesifikk oppgave.

Stressresponsen iverksettes og styres fra områder i hjernen som er helt automatisert. Stressresponsen kan derfor ikke kontrolleres av viljen. Endringene i kroppen for øvrig skyldes dels at hjernen endrer signalene i det såkalte autonome (automatiske) nervesystemet, dels at hjernen endrer nivået av ulike hormoner. De mest kjente hormonene er kortisol og adrenalin, som begge øker kraftig når ‘alarmen går’.

Følelsen av uro og engstelse oppleves ubehagelig, noe som gir sterk motivasjon for handling slik at man finner tilbake til den primære omsorgspersonen. Dersom dette oppnås, vil vi oppleve at ‘faren er over’, og alarmen slåes av. Da vil også nivåene av kortisol og adrenalin synke til normale verdier, noe som i sin tur ‘tilbakestiller’ øvrige kroppsfunksjoner (blodtrykk og puls går ned, fordøyelsesprosesser gjenopptas, betennelsesreaksjonen normaliseres, osv.).

Vedvarende stress og helseeffekter

Akutte stressresponser er svært vanlig – vi opplever alle kortvarige perioder av angst/uro eller andre alarmer (for eksempel smerte) og tilhørende kroppslige omstillinger. Dette er ikke forbundet med helseproblemer – tvert imot er det antakelig helsefremmende å erfare kortvarige, selvbegrensede stressresponser fra tid til annen. Unormalt langvarige stressresponser er derimot forbundet med en risiko for en rekke negative helseeffekter, som psykiske plager og lidelser, hjerte- og karsykdommer, visse infeksjoner og kreftsykdommer, og raskere aldring. Hvor stor denne risikoen er, vil variere sterkt fra person til person. Det er også av betydning hvor lenge og hvor sterk stressresponsen er, og om den faktisk ‘slår seg av’ eller blir (mer eller mindre) permanent. Dette siste fenomenet, som på engelsk ofte omtales ‘sustained arousal’, kan oppstå hos både mennesker og dyr i etterkant av belastende livshendelser. Da oppfører kroppen seg som om man er i fare hele tiden – det blir som om røykvarselen fortsetter å ringe selv om det ikke lenger kommer røyk. Også ved vedvarende stressresponser skjer det endringer i de underliggende hormonelle mekanismene, der det best dokumenterte er endringer av kortisolsystemet. Mens akutte stressresponser er forbundet med kraftig økt kortisolutskillelse, er en vedvarende stressrespons forbundet med lett redusert kortisolnivå – og viktigere – en manglende evne til å reagere på en ny, akutt belastning. Kortisolsystemet blir altså permanent hemmet, og reagerer ikke lenger på en normal, hensiktsmessig måte.

Tilknytning, stressresponser og tidlig barnehagestart

Et sentralt spørsmål i forhold til tilknytning, stressresponser og tidlig barnehagestart er om den alarmen og stressresponsen som aktiveres ved fravær av den primære tilknytningspersonen (f.eks. når mor går fra barnehagen) er kortvarig, eller om barnet risikerer en langvarig (evt. vedvarende) stressrespons. Det er vanskelig å gi et helt sikkert vitenskapelig svar på dette spørsmålet, men det finnes mange indikasjoner på at barn kan løpe en risiko for langvarige stressresponser og negative helseeffekter.

Dyrestudier gir en viktig pekepinn. Mennesker er ikke de eneste dyrene med sterk tilknytning – samme fenomen finnes hos en rekke andre sosiale dyrearter, blant annet aper. Tallrike studier viser at apebarn som oppfostres uten kontakt med mor blant annet utvikler forstyrrelser i kortisolreguleringen på samme måte som ved langvarige stressresponser hos mennesker. De har også endret utvikling av visse hjerneområder, og tegn på raskere biologisk aldring.

Studier av menneskebarn som har vært utsatt for kraftige, negative livshendelser (vold, overgrep, mm.) viser et liknende bilde: Her er det også dokumentert endring av kortisolreguleringen og endret hjerneutvikling. I tillegg har man observert økt mengde av ulike biologiske stressrespons-markører senere i barnealderen, som tegn på at alarmen ikke slår seg av, men fortsetter å være aktivert lenge etter at selve belastningen har funnet sted. Studier som ser spesifikt på tilknytningsforstyrrelser rapporterer om tilsvarende funn: Endret kortisolregulering er et gjennomgangstema, foruten redusert utvikling av kognitive funksjoner, svakere evne til selv-regulering og dårlige kommunikasjonsferdigheter. Det er sannsynlig at for tidlig barnehagestart kan ha tilsvarende konsekvenser. En sentral forsker i feltet oppsummerte nylig det samlede kunnskapsgrunnlaget slik: «Eksponering for ugunstige miljøfaktorer, både psykososiale og fysiske, spesielt tidlig i livet, gir en målbar risiko for [unormal] læring og atferd, og [påvirker] grunnlaget for både mental og fysisk helse.» (Boyce et al, 2021).

Det finnes få vitenskapelige studier som spesifikt tar for seg effekten av tidlig barnehagestart. Men flere norske studier har blant annet dokumentert endringer i kortisolreguleringen på samme måte som ved andre langvarige/kroniske stressresponser. Kvalitet i barnehageomsorgen er også assosiert med tilknytningsatferd hos ungdommer, noe som bekrefter erkjennelsen av at tidlige barndomsopplevelser kan ha konsekvenser svært langt frem i tid.

Sett under ett er det mange forskningsresultater som tyder på at tidlig barnehagestart kan forstyrre tilknytning og gi langvarige stressresponser med tilhørende negative helseeffekter. Risikoen vil rimeligvis være størst hos de mest sårbare barna. Sårbarhetsfaktorer omfatter alder (jo yngre barn, jo mer sårbart), temperament (noen barn er sensitive, andre mer robuste), øvrige belastninger i familien, kvaliteten på barnehagen, og hvor lenge barnet er i barnehagen hver dag. Her – som på mange andre samfunnsområder – bør føre-var-prinsippet gjelde: Småbarn bør som hovedregel være mindre i barnehagen og mer hjemme. Dette prinsippet støttes ikke bare av psykologiske, sosiale og etiske betraktninger – men også av solid biologisk forskning.

Litteratur

Generelt om stressresponser og helseeffekter

• Boelen PA, et al. Depress Res Treat 2013;2013: 739804
• Buckley T, et al. Dialogues Clin Neurosci 2012; 14: 129-39.
• Charmandari  et al. Horm Res 2003; 59: 161-79
• Chrousos et al. JAMA 1992; 267: 1244-52
• Eriksen et al. Psychoneuroendocrinology 2005; 30: 933-8
• McEwen. N Engl J Med 1998; 338: 171-9
• O’Connor MF, et al. Brain Behav Immun 2014; 37: 78-83
• O’Connor MF. Dialogues Clin Neurosci 2012; 14: 141-8

Relevante dyrestudier

• Baker M, et al. Proc Natl Acad Sci USA 2017; 114: 11769-74
• Dettmer AM. Soc Neurosci 2017; 12: 92-101
• Schneper LM, et al. Psychsom Med 2016; 78: 1066-71
• Wood EK, et al. Front Hum Neurosci 2021; 16: 624676
• Wood EK, et al. Stress 2024; 27: 2377272

Generelle studier av negative livshendelser og tilknytningsforstyrrelser hos barn

• Bach AM, et al. Dev Cogn Neurosci 2022; 53: 101041
• Bendel-Stenzel LC, et al. J Exp Child Psychol 2022; 221: 105433
• Bernier A, et al. Dev Psychol 2015; 51: 1177-89.
• Boyce WT, et al. Pediatrics 2021; 147: e20201651.
• Filho EJdM, et al. Pediatr Res 2023; 94: 564-74.
• Heikamp T, et al. Front Psychol 2013; 4: 133.
• Jethava V, et al. Front Psyciatry 2022; 13: 838950
• Matte-Gagné C, et al. Child Dev 2018; 89: e167-82.
• Miller GE, et al. Brain Behav Immun 2024; 117: 215-23
• Naeem N, et al. Front Behav Neurosci 2022; 16: 882464.
• Phua DY, et al. Proc Nat Acad Sci USA 2023; 120: e2217769120

Studier av barnehagebarn

• Belsky J, et al. Child Dev 1998; 59: 157-67.
• Lumian DS, et al. Early Child Res Q 2016; 34: 92-103
• NICHD Early Child Care Network. Child Dev 1997; 68: 860-79.
• Nystad K, et al. Early Edu Dev 2024; 1–18. https://doi.org/10.1080/10409289.2024.2360873
• Nystad K, et al. Eur Early Child Edu Res J 2021; 29: 157-82
• Nystad K, et al. Stress 2022; 25: 156-65.
• Rickmeuer C, et al. Front Psychol 2017; 8: 425.
• Waters TEA, et al. Dev Psychol 2021; 57: 548-56.