Små Barns Beste

«Jeg føler meg heldig som kan kombinere hjemmeomsorg med et spennende studium. Studiene gir meg en fleksibilitet som arbeidslivet ikke ville gitt.»

Datteren min har sovnet ved puppen, selv om klokka bare er ni. Jeg lar henne sove, selv om det egentlig ikke er sovetid. Jeg åpner en juridisk artikkel – for jeg er jusstudent og trebarnsmor. Jeg har valgt å være hjemme med vår yngste til hun blir to år, samtidig som jeg studerer. Det innebærer at jeg må være effektiv og fokusere på lesing når jeg kan – eksempelvis leste jeg pensum både dagen før og dagen etter fødsel. I sovetiden setter jeg meg ofte på kafé med barnet i vogna utenfor, og leser så intenst jeg kan. Det kommer naturlig for meg, fordi jeg liker studiene og har evnen til hyperfokus. Det å kombinere rollen som hjemmemamma og student er gøy, inspirerende og gir variasjon i hverdagen. Jeg føler meg heldig som kan kombinere hjemmeomsorg med et spennende studium. Studiene gir meg en fleksibilitet som arbeidslivet ikke ville gitt. Jeg er sjeleglad for å kunne vente med barnehage til hun er to år – da kan hun både gå og uttrykke seg på en helt annen måte verbalt enn nå.

Akkurat nå gir hun tydelig beskjed om at det ikke er greit at jeg går inn i et annet rom uten henne. Denne reaksjonen viser hvor naturlig morsavhengigheten er de første to leveårene. Det vet jeg av erfaring, men også fra forskning. Det er leit å tenke på at jeg med førstemann ikke fikk kunnskap om dette, men snarere informasjon om at gråt ved atskillelse var en usunn reaksjon. «Nå må far på banen» sa helsesykepleier på helsestasjonen da barnet hadde klassisk separasjonsangst. Dette utsagnet fikk oss til å presset barnet til å sovne i armene til far, uten puppen. Det endte med at vi gråt alle tre. Den gangen leverte vi også vår ettåring til fremmede i barnehagen. Nå gjør vi det annerledes.

Det er ikke nødvendigvis så vanskelig med tidlig barnehagestart. Det kan til og med være behagelig. Man får fri til å gå på jobb, drikke kaffe i fred, konsentrere seg foran skjermen. Og ettåringen? Kanskje vinker han og smiler når du går, sutrer litt på vei hjem, pludrer og leker som vanlig, sovner tidlig. Jeg husker jeg likte følelsen av å ikke ha barnet klengende på meg hele tida. Følelsen av å være «meg selv» igjen. Men hvordan er det egentlig for et lite barn som knapt kan snakke å være åtte-ni timer hver dag i barnehagen?

Alle vet at bare ti minutter ved henting og levering er stressende. Høy lyd, fremmede mennesker som kommer og går, skarpe stemmer. At et barn ikke gråter, betyr ikke nødvendigvis at barnet har det bra. En naturlig reaksjon ved stress kan være å bli stille, observere, eller leke med sitt. Men det kan også være hyl og gråt. Det er de ansatte i barnehagen som må ta imot dette, uten at de har tid og armer til det. Jeg er forbløffet over hvor flinke vi er til å lure oss selv til atettåringer i barnehage er en god idé. 

Det var først da eldstemann var to år og nettopp hadde blitt storebror, at jeg begynte å forstå hvor vanskelig han syntes det var i barnehagen. Det første han gjorde da han våknet, var å gråte og si at han ikke ville dit. Han ville være hjemme med mamma, som hadde blitt mamma til en til. Vi hørte på ham og tok ham ut av barnehagen. Bygde opp tryggheten hans og den nye familien på fire.  Det var fint og litt ensomt, fordi jeg følte meg alene om å velge å leve på den måten. Men det var det eneste riktige å gjøre, og et valg jeg er stolt av. Etter hvert begynte han i barnehagen igjen og det gikk bedre.

Vår mellomste begynte i barnehagen da hun var halvannet. Det er absolutt et bedre alternativ enn ved ett år. Hun kunne si en hel del og hun hadde en viss glede av lek med andre barn. Men hun trengte det ikke. Ingen barn under tre år trenger barnehagen for å utvikle seg godt. Vi må være ærlige og si at tidlig barnehagestart er til for samfunnsøkonomien, ikke for barna.

«Så imponerende», sier mange når de hører at jeg er fulltids jusstudent og hjemmeværende mamma. Det er ikke mitt fokus. Jeg gjør det som føles godt og riktig for meg, og min familie. Må jeg prioritere, kommer alltid barnas behov først. Det gjenspeiles i karakterene mine – jeg måtte ta opp to fag i vår for å få et noenlunde anstendig resultat som forhåpentligvis kan gi meg en spennende jobb. Jeg tipper jeg er blant de jusstudentene med lavest antall timer foran skjermen. Jeg hører på opptak av forelesning i øret mens jeg er på kafé eller triller, det er den viktigste faglige inputen for meg. 

Hvorfor gjør jeg dette? Jeg kunne jo bare fortsatt i den sammetralten. Jeg har allerede en mastergrad og en helt grei jobb i studieadministrasjonen. Jo, jeg valgte å skifte kurs fordi jeg ønsket en ny giv i livet – noe jusstudiene har gitt meg. Selv om jeg er mor til tre og prioriterer dem, har jeg behov for en spennende karriere og et liv utenom familien. Jeg er så heldig å ha funnet et studium som krever mye intellektuell energi, men som kan gjøres hvor som helst, når som helst. Det er nesten ingen krav om fysisk oppmøte.

Jeg leser diskrimineringsrett dette semesteret, et høyst relevant fagområde for meg og andre i min situasjon. Jeg har blant annet tapt en anstendig lønnsutvikling de siste ni årene fordi jeg har prioritert barna. Jeg mener vi har en lang vei å gå i å skape et mer familievennlig arbeidsliv. De fleste arbeidsgivere krever oppmøte på arbeidsplassen mange timer hver dag, noe som innebærer at de minste barna må i barnehage. Det er urettferdig både for småbarna, mor, og familien som helhet. 

Og far da? Far er med. Vi har tre barn og jeg tror ikke jeg hadde klart dette alene. Far følger til skolen, rydder, lager mat, bysser, pusser tenner osv. I våres var han i pappapermisjon, mens jeg leste. Hans innsats på hjemmebane hjalp meg faktisk å gå opp to karakterer i det ene emnet. I vår familie er vi et team – det er ikke en likestillingskamp. Vi har en felles kamp for barna våre og deres trivsel i et samfunn som ikke alltid ser verdien av det arbeidet vi gjør.