Små Barns Beste

 

I 1975 ble den første barnehageloven ble vedtatt, med det har loven 50 års jubileum. Hva var foranledningen og hvordan har det påvirket den videre utviklingen av barnehagen som institusjon?

På 50-tallet var den ideelle barndommen de første leveårene utelukkende i hjemmet, barnehagen som pedagogisk institusjon ble tonet ned, den ble ansett for å skulle beskytte barna som trengte det og ble med det en del av det sosiale hjelpeapparatet og underlagt barnevernsloven.

Samfunnet og politikken anerkjente det nødvendige arbeidet som ble utført innad i familien; matlagning, renhold og ikke minst omsorgsarbeidet, ble ansatt for å bedre folkehelsen blant annet gjennom barnas trivsel. Husmoren var derfor på dette tidspunktet et ideal og en utbredt livsform.

Til tross for dette ble husmoren, da som nå, kategorisert som en ikke-arbeidende del av befolkningen. Mangelen på betaling for arbeidet de gjorde, etterlot kvinnene åpenbart svært sårbare i forbindelse med for eksempel samlivsbrudd. Løsningen var å få mødre ut i arbeidslivet, og resultatet ble toforsørgerfamilien.

Plutselig skulle begge foreldrene være både forsørgerpersoner og omsorgspersoner for barna sine. Denne endringen i forholdet mellom kvinner og menn i familieliv, arbeidsliv og samfunnsliv var store, og fikk enorme konsekvenser for barndommens endringsprosesser

Fra 60-tallet ble det stadig flere yrkesaktive mødre, og barna måtte med det i stadig større grad tilpasse seg to yrkesaktive foreldre. Fremveksten av barnehagen var med det en direkte konsekvens av at hjemmearbeid var ulønnet, og dermed behovet for å sysselsette kvinner i ordinært arbeid. 

Barnehagen ble en del av velferdsstaten og med det også et aspekt ved samfunnsøkonomien

I forbindelse med det store politiske fokus på å få kvinner ut i arbeid raskt etter at deres barn var kommet til verden fikk institusjonalisering av barndommen for alvor fart i 1970-årene. Etter den tiden har antallet barn i institusjon steget markant, og det var i løpet av disse årene at barnehager først ble kjernen i den nye familiepolitikken.

Da barnehageloven ble vedtatt i 1975 gikk barnehagen fra å være en oppbevaringsinstitusjon til å bli en pedagogisk institusjon, og med det ansett for å være et velferdsgode som skulle gjøres tilgjengelig for alle barn. 

Allikevel var tilbudet primært til arbeidende foreldre og for de familier som trengte særskilt støtte i oppdragerarbeider, og i tillegg for barn over tre år. Utpå 80-tallet ble også sysselsetting av småbarnsmødrene satt på agendaen, og siden den tid har stadig flere, stadig yngre barn blitt plassert i barnehagen. 

Foreldres ambisjoner i arbeidslivet, og dermed deres behov for alternative omsorgsløsninger for barna økte i takt med velferdsstatens fremvekst.

Før barnehageloven kom i 1975 gikk 7% av alle barn i barnehagen, i 1985 gikk 38% av barna i alderen 3-5 år i barnehagen og 9,3% av barna mellom 1-3 år. I dag går 97% av barna i alderen 3-5 år i barnehagen og 89% av de under 3 år. 

Foreldres ambisjoner i arbeidslivet, og dermed deres behov for alternative omsorgsløsninger for barna økte i takt med velferdsstatens fremvekst.

Man kan kanskje med det slå fast at en barndom som leves i institusjoner og under profesjonalisering er et kjennetegn på vår tid, og at det har blitt slik som et resultat av velferdsstatens fremvekst, ikke som et resultat av at vi har tatt barnets behov som utgangspunkt for politikkutforming og samfunnsutvikling. De minste barna er blitt flyttet ut av hjemmet og inn i institusjon på et stadig tidligere tidspunkt for å få småbarnsmødre ut i betalt arbeid og med det bidra til produktivitet iarbeidsstyrken.