Små Barns Beste

«Med den kunnskapen jeg har tilegnet meg de siste ti årene er det en underdrivelse å si at jeg er glad jeg fulgte magefølelsen»

Allerede under svangerskapet med min førstefødte planla jeg når hun skulle starte i barnehagen og når jeg skulle være tilbake i mitt vanlige liv. Før jeg i det hele tatt hadde truffet henne, rukket å bli kjent, hadde jeg allerede bestemt når min datter skulle være selvstendig nok til å møte verden uten meg. Det var jo tross alt det «alle» andre gjorde. 

Da hun ble ett år utgjorde fortsatt morsmelk størsteparten av næringsgrunnlaget, hun hadde så vidt lært seg å gå og var fortsatt ganske ustødig, språket var veldig begrenset og bleia satt fortsatt klistret til stumpen. Hun var fortsatt en baby, det å plassere henne i fremmedes armer store deler av dagen fremstod plutselig som helt uaktuelt. 

Jeg bestemte meg dermed for å utsette barnehagestarten med ett år. 

Og som vi koste oss! Vi bodde på et småbruk vegg i vegg med besteforeldre, midt mellom skog og hav. Vi tilbrakte dagene med å lage mat, tegne og male hjemme og i åpen barnehage. Vi dro på lesestunder på biblioteket, og på daglige turer med hundene våre i skog og mark. Vi syklet på lange turer og plukket hvitveis eller markjordbær, og på sommeren nøt vi late dager på stranda.

Til tross for at vi levde helt i tråd med det jeg selv ville karakterisert som en god start på livet, mente helsesykepleieren at min datter ikke bare ville ha det bedre i barnehagen, men at det ville være å ta fra henne noe verdifullt ved å holde henne hjemme. Det var ikke måte på hvor viktig det var for mitt barn å ha jevnaldrende å bryne seg på, og pedagoger som jo tross alt visst hva de drev på med.

Når min datter ble to år begynte hun derfor i barnehagen for første gang. Inntrykkene fra dagene våre med tilvenning der har etset seg fast på netthinnen. Det var flere barn som var på tilvenning samtidig med oss, de var alle rundt året gamle. I motsetning til meg så stolte de andre foreldrene på de ansatte i barnehagen og gikk når de ble oppfordret til det, uavhengig av hvor sårt og voldsomt barna deres protesterte. Jeg husker jeg merket meg at disse barnas øyevipper var sammenklistret av tårer hele dagen, de var konstant våte, for det gikk ikke mange minuttene mellom hver gang de brast i gråt. Da foreldrene kom for å plukke dem opp ble jeg svært overrasket over de ansatte i barnehagen som fortalte foreldrene hvor fint det var gått. Jeg forstod ikke hvordan vi kunne tolke barnas signaler så vidt forskjellig.

Jeg bestemte meg for å utsette barnehagestarten med enda ett år. 

Dette året opplevde jeg det jeg vil karakterisere som et vanvittig press fra omgivelsene for å få henne tilbake i barnehagen. «Alle» spurte om hvorfor hun ikke gikk i barnehagen, og antydet samtidig at det ville være bedre for henne der, det ble påstått at hun ville bli for avhengig av meg om hun bare var med meg hele tiden. Så året etter – da hun var tre – startet hun i barnehagen igjen, sånn på ordentlig. Jeg følte ikke at jeg hadde noe valg. Vi brukte lang tid på tilvenning, så lang tid at de ansatte etter hvert viste misnøye med meg. Allikevel gråt hun ved avskjed. Og det gjorde like vondt, hver gang. Hun gikk noen få timer i barnehagen noen få dager i uken, og etter to år tok vi henne ut av barnehagen igjen. Jeg tenkte med meg selv at når noe føles så feil, kan det da være riktig? Hun ville være hjemme, og jeg ville ha henne hjem. Jeg følte med hele meg at det var der hun burde være, det var der hun hadde det best. 

Dette året kom lillebroren hennes til verden. Jeg reiste rundt med ungene i enten bæresele, bæremeis eller sykkelvogn, og vi var på stranda, drev med krabbefiske eller satt med bøtte og spade i vannkanten, vi dro på lekeplasser, vi traff kjente og ukjente i åpen barnehage. Vi var med på babysang, babysvømming, og etter hvert som de ble eldre var de med på «Gøy med ball», turning og kor. Og viktigst av alt: Alt vi gjorde var på barnas premisser. Var de trøtte fikk de sove, og var de sultne fikk de spise. Mestret de noe ble de møtt av en mamma som var endeløs stolt og minst like entusiastisk over hva de hadde fått til som de selv var. Var de lei seg og gråt hadde de alltid en hånd å holde i, og et fang og sitte på – så lenge de trengte det. 

Å velge å utsette eller å velge barnehagen helt bort, har kostet. Det har kostet i form av kroner og øre, har man barna hjemme er det vanskelig å ha to foreldre i full jobb. Det fører igjen til at man ikke har råd til de fineste klærne, de kuleste feriene, det fresheste interiøret og så videre. Vi hadde aldri noen luksus,leide lenge hus med enkel standard og har måttet være svært bevisst våre økonomiske valg. Det tyngste var dog det å alltid måtte forsvare sitt valg uten å egentlig ha kunnskap til å si annet enn at det føltes feil å sette barna bort. Og stå støtt i sine valg når utfordringene dukker opp – som førstegangsmor uten utdanning – opplevdes veldig vanskelig til tider. Tross dette ville jeg gjort det samme igjen, tiden barna er små får man aldri igjen.

Erfaringene jeg har gjort meg som mamma har ført til en stor interesse for barns livsvilkår, og er årsaken til at jeg etter hvert begynte å studere nettopp barns rettigheter og barns utvikling, særlig i relasjon til omsorg. Masteravhandlingen min handler derfor om nettopp dette: Ivaretas barns rettigheter tilstrekkelig i møte med tidlig barnehagestart og omfattende institusjonalisering? Med den kunnskapen jeg har tilegnet meg de siste ti årene er det en underdrivelse å si at jeg er glad jeg fulgte magefølelsen.