Små Barns Beste

“Penger og karriere vil jeg få tid til å skape senere. Smårollingen får jeg aldri igjen.” 

I min nærmeste vennekrets er det få som har fått barn, til tross for at mange av oss har bikka tredve. For meg og mannen min var det aldri uttalt at vi måtte få barn. Jeg leste til og med en hel del litteratur om dem som valgte å være frivillig barnløse i forkant av graviditeten. Likevel bestemte vi oss for at vi ønsket barn. Ikke fordi vi trodde vi ville bli lykkeligere av det, men vi hadde tro på at vårt eget barn ville gjøre livene våre mer meningsfulle. 

 Jeg hadde termin i juli, og det ble sagt at det var et perfekt tidspunkt å føde barn på. Da ville barnet mitt, som på det tidspunktet lå trygt i magen min, ha rett til barnehageplass ved fylte 12 måneder. Jeg tenkte ikke så mye over det da, men det sier noe om hvilke forventninger samfunnet hadde til meg, familien min og barnet mitt. Til og med før hun ble født. Akkurat når jeg bestemte meg for å utsette barnehagestart, husker jeg ikke. Det var bare uaktuelt for meg å gi fra meg ansvaret og overlate omsorgsarbeidet til noen andre. Vi søkte likevel barnehageplass da søknadsfristen nærmet seg. Valgene ble vilkårlige, for jeg visste at jeg ikke kom til å takke ja til noen av dem. For meg var det absurd å sende henne i barnehagen. Hun var jo så liten, og fortsatt så avhengig av sine trygge omsorgspersoner. Jeg følte meg sikker på at jeg var den hun behøvde mest. Etter at vi hadde takket nei til plass følte jeg på en stor lettelse, og ble oppslukt i all lesning jeg kom over om omsorg, tilknytningsteori og om barns første leveår.

 Jeg tenker mye på hvorfor jeg og andre gjør som vi gjør. Spesielt de handlinger og valg vi tar som folk flest tar for gitt. For folk flest velger jo barnehagestart så fort det lar seg gjøre. Hvorfor har det blitt en norm å tenke at det er til barnets beste å begynne i barnehage ved ettårsalderen? Jeg forstår at det kan være vanskelig å gå mot strømmen. Spesielt når jobbene våre har permisjonsordninger, regjeringen har satt ned prisen på barnehageplassene og kontantstøtten er redusert. Derfor vil jeg være åpen om hvordan det er å være hjemmemamma i 2025. 

To måneder før fødsel ferdigstilte jeg en master i sosialantropologi. Det vil si at jeg ikke hadde en fast jobb å gå tilbake til. Da ble det naturlig for oss at det var jeg som var hjemme, mens mannen min fortsatte å jobbe. På daværende tidspunkt hadde jeg en 20% stilling som det ikke var lønnsomt å ta permisjon fra. Jeg søkte derfor støtte fra Lånekassen og engangsstønad fra NAV. Ikke en ideell situasjon å få barn i, tenker du kanskje, men for meg har det vært uvurdelig. Ingen utenfra har presset meg inn i en jobbsituasjon jeg ikke var klar for, slik jeg vet mange mødre kan kjenne på. Dessuten oppleves livssituasjonen vår veldig trygg, da vi bor og jobber på gård og har familie i nærheten. Med bare én inntekt har vi selvfølgelig måtte gjøre noen prioriteringer, men det oppleves ikke som en byrde. Penger og karriere vil jeg få tid til å skape senere. Smårollingen får jeg aldri igjen. 

 Når det er sagt, så krever det noe av meg. Det åpenbare er at jeg har lite egentid og frihetsfølelse. Jeg har også vanskeligheter med å akseptere at omsorgsarbeidet jeg gjør ikke verdsettes i samfunnet. Emma Holten (Underskudd 2025) sier det bedre enn meg: “Omsorg er vanskelig å måle, men ikke vanskelig å merke”. Jeg vet at jeg gjør mitt livs viktigste arbeid nå, det er bare sårt at den ikke anerkjennes som det. Det har vært utfordrende å stå alene i valget mitt. Jeg har følt meg ensom. Ved å takke nei til barnehageplass har jeg også takket nei til et potensielt fellesskap og følelsen av tilhørighet. Etter at medsøstrene mine i barselgruppen begynte på jobb og barna deres etter hvert begynte i barnehagen, opplevde jeg å miste et mødre-nettverk som hadde vært viktig for meg i tiden etter fødselen. Plutselig sto jeg alene med datteren min på lekeplassene og på kafeen, og i den åpne barnehagen ble jeg hun med det eldste barnet. Sånn ville jeg ikke ha det. Jeg fant fram til facebook-gruppen Hjemme med barn i Oslo og Omegn, og her kom jeg i kontakt med flere likesinnede som bodde i nærområdet. Nå har jeg et lite nettverk av fine folk som jeg inviterer hjem og henger med på steder som Deichman bibliotek, i svømmehallen, i åpen barnehage, på Leo´s lekeland eller andre lekeplasser. Å være sammen med datteren min er det mest meningsfulle jeg kan tenke meg å gjøre akkurat nå. Til tross for at jeg innimellom kan føle meg utslitt i perioder med lite søvn. Hun er min største (opp)gave. 

 Nå er hun ett og et halvt år og jeg har vært hjemme med henne i omtrent ni måneder mer enn det som er normen i dag (gitt at partner tar over permisjonen ved ca. åtte måneder, og at barnet begynner i barnehage ved ettårsalder). Jeg prøver å venne meg til tanken på at hun muligens kan begynne i barnehage til høsten, da er hun litt over to år. Vi tar det fortsatt med ro, og tar endelig beslutning når eventuelt tilbud om plass kommer. Jeg vet at datteren min aldri vil gå i barnehage på fulltid. For jeg mener bestemt at barnehagene hovedsakelig er til for at foreldre kan jobbe, de er ikke til for de små barnas beste.