Små Barns Beste

«Min innsats som mamma er det aller viktigste arbeidet jeg noensinne kan gjøre for noen»

Hedda Bratholm Wyller

Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli mamma. Jeg vokste opp med skilte foreldre i konflikt, med stesøsken her og halvsøsken der. Jeg ble sendt i barnehage allerede 3-4 mnd. gammel, da mine foreldrene studerte i USA.  Senere var jeg av dem som alltid var på fritidshjemmet etter skoletid, og jeg har brukt mye krefter på å tilpasse meg ulike hjemmemiljøer. Mine foreldre gjorde nok sitt beste ut fra sine forutsetninger, sin kunnskap og datidens ideologi om viktigheten av kvinners arbeidsdeltakelse. Men min erfaring har kostet meg mange sår som jeg for all del ikke ønsker å videreføre til neste generasjon. 

Jeg fikk imidlertid troen på familieprosjektet da jeg traff min mann. Tilknytningssår ble nokså leget, og dessuten var jeg nå godt i gang med utdannelsen som psykolog. Vi fikk ett, to, tre barn sammen. Det ble tydelig for meg at mitt største livsprosjekt var å skape en trygg og god base for barna mine – gjøre dem rustet til et godt liv. 

Det føltes helt absurd å skulle levere dem i barnehage da de var bare ett år! Våre barn har ulike personligheter og dermed ulike behov, noe vi har navigert etter mht. barnehageoppstart. Eldstemann er en forsiktig og sensitiv gutt med sterke intellektuelle ressurser, som lett blir overveldet av uoversiktlige situasjoner med mange barn. Han startet i en liten familiebarnehage da han fylte tre år, men vi valgte å ha ham hjemme i lengre perioder frem til 4 års alder. Vår andre sønn er mer flegmatisk og robust, og hadde i tillegg vært med på henting og levering i barnehagen. Han startet i samme barnehage som storebror da han var 2 år, men kun max. 3 timer det første året. Begge guttene, som i dag er 7 og 4 år, har fremdeles kortere dager i barnehage og på skole enn de fleste – noe vi alle trives med. Vi får mye tid hjemme som familie,og guttene får god tid til å leke sammen etter skole/barnehage. Med begge guttene våre brukte vi lang tid på tilvenning i barnehagen og ønsket ikke å gå fra dem gråtende. Dette hadde vi avklart med barnehagepersonalet i forkant. 

For tiden er jeg hjemme med veslejenta som er blitt 1,5 år. Hun blir hjemme til hun er 2 eller 2,5 år. Nå er det en velsignelse å benytte tilbudet «åpen barnehage» i nabo-bydelen, der vi kan møte andre i lignende situasjon med barn på samme alder. 

Vår livssituasjon er privilegert. Min mann har fleksibel jobb som forsker og jeg er psykolog med privat praksis, som jeg nå har permisjon fra. Vi har arvet boligen og har ingen boliglån som skal betjenes, så vi kan klare oss med én inntekt istedenfor to. Det største «offeret» med å være hjemme med barn såpass mange år, er derfor ikke primært av økonomisk karakter, men handler om fravær av arbeidstid og ditto arbeidserfaring for min del. Jeg tok psykologiutdannelsen i voksen alder, etter en mastergrad i kultur- og mediefag og jobb i et rekrutteringsfirma.

Deler av meg klør etter å komme ordentlig i gang som psykolog – det jeg brenner for å jobbe som. Jeg skulle gjerne blitt en «fagnerd»; fordypet meg i bøker, kurs og teori, samt blitt en god terapeut. Dessuten har jeg vokst opp med en (usunn) tro på at jeg må være flink for å bli sett, og til tider dukker suget etter anerkjennelse opp i meg. For hvem er jeg egentlig «der ute i verden» nå? På dårlige dager er det vanskelig å snakke med andre som har jobben som primærfokus, og høre om alt de får utrettet. Det er jo begrenset hva jeg får gjort i hverdagen, sånn konkret, utover klesvask, bleieskift og handling. Det er med andre ord til tider utfordrende å holde fast ved livsprosjektet og dermed gi slipp på mine tidligere ambisjoner om selvrealisering gjennom arbeidsprestasjoner. Men jeg vet jo at med årene kommer også tiden til faglig utvikling og innsats. 

Heldigvis vet jeg også at min innsats som mamma er det aller viktigste arbeidet jeg noensinne kan gjøre for noen – og at det gjør barna mine rustet til å takle livets utfordringer senere.Dessuten er rollen som mamma heller ikke så helt ulik rollensom terapeut. Kanskje skaffer jeg meg rikelig med mellom-menneskelig kompetanse som får overføringsverdi i psykologrollen senere? Som mamma etterstreber jeg åbekrefte, tone meg inn, hjelpe til med å regulere følelser, og lytte med varme og interesse. Dette er åpenbare gode egenskaper hos en dyktig terapeut. Ikke overraskende; det som er bra for barnet, er også bra for klienten! 

Hedda Bratholm Wyller