Små Barns Beste

«Fordi jeg er sammen med barna mye, kjenner jeg ikke på noe press på at jeg må aktivisere dem konstant. Jeg tror barna har godt av dette også – at de finner på ting selv fremfor å forvente at voksne gjør det for dem, og at de ikke forventer å bli stimulert hele tiden»

Da jeg fødte mitt første barn, i 2017, var jeg 34 år gammel. Jeg gledet meg skikkelig til å bli mamma, men var også spent på hvordan livet ville forandres i hverdagen. Jeg er vokst opp i en familie på 6, med tre søsken som var en del eldre enn meg.Som liten gikk jeg ikke i barnehage. Mor jobbet hvilende nattevakt, og på dagtid var jeg sammen med henne. 

Da jeg ble mamma selv, hadde jeg ikke noen sterke meninger om barnehage. Jeg var innstilt på å få barna inn i barnehage og begynne å jobbe. Da det nærmet seg barnehagestart, kjente jeg at det føltes rart å sende henne til noen andre da hun var så liten. Jeg fikk masse spørsmål som «når skal hun begynne i barnehage?», «hvor har dere søkt barnehage?» og «så bra du fødte i juni, da har du rett på barnehageplass». Jeg jobbet på den tiden deltid som sykepleier, i en turnus med en del fridager. Da føltes det enda mer vanskelig; at jeg skulle levere barnet i barnehage og så gå hjem og være alene. Mannen min og jeg kjente mye på det samme, så vi ble enige om å vente med barnehagestart. 

Vi venter fortsatt – syv år og tre barn senere. På det meste har jeg hatt 4 barn hjemme samtidig, alle under 6, ingen i barnehage eller skole. Det har vært veldig fint, til tider veldig slitsomt, med store oppturer, krangling, lokking og trusler og alt det som småbarnsforeldre kjenner på og tyr til.

Hverdagen min har ikke vært så spennende. Jeg har ikke gått mye i åpen barnehage, vi har vært mye hjemme og lekt, lest bøker, spilt spill, hørt lydbok og lekt med Lego. Det har vært lange dager, og i periodene etter fødsel har jeg vært ganske låst med baby og vi har ikke kommet oss så mye ut. Når folk har sagt «barn trenger frisk luft hver dag», har jeg fått dårlig samvittighet fordi de har vært inne for mye. 

I fjor sommer hadde mannen min barna mens jeg jobbet fulltid. Han hadde da 4 barn alene, hun minste var 9 mnd. og hun eldste 6 år. Han hadde mye opplegg, var på tur i skogen, syklet tur, var på lekeplassen, laget middag til jeg kom hjem. Jeg kunne da kjenne på en misunnelse over alt han fikk til. Og attpåtil fikk han mye skryt av tilfeldige folk rundt forbi over alt han gjorde med barna.

I ettertid har jeg reflektert mye over det, at det er en forventning om alt ungene skal oppleve i livet fra tidlig alder. De skal gå i barnehage, sosialiseres med andre barn, fritidsaktiviteter, barneselskap, leke med andre barn i nabolaget. Jeg har kjent på det, i forhold til mine barn, at kanskje barndommen fram til de begynner på skolen har vært kjedelig? Vi har jo ikke gjort så mye spennende. De har vært med når jeg har handlet, vi har vært på Ikea, ryddet hus og hentet posten. Vi har generelt gjort mye dagligdags og kjedelig. Samtidig er de veldig lette å glede, det er ikke ofte de sier de kjeder seg, de blir som regel entusiastisk med på det meste.

Jeg kan ikke huske så mye selv fra før jeg begynte på skolen. Mine foreldres generasjon sier ofte at «det var en annen tid, og det var fullt av barn i gatene som ikke gikk i barnehage og som man kunne leke med». Jeg kan ikke huske at det var slik. Jeg hadde en nabogutt som jeg lekte litt med, ellers så var jeg mye sammen med mor og hang rundt henne mens hun gjorde ærend, husarbeid eller traff venninner – noen ganger med barn, noen ganger uten. Jeg kan huske at mor tok meg med på joggeturer, hvor jeg lekte i skogen alene mens hun sprang noen runder. Dagene var ikke organisert med meg i sentrum – for at jeg skulle stimuleres eller utvikles. Mor tenkte nok ikke engang at hennes oppgave var å passe meg. Vi bare var sammen, og hun gav meg trygghet og kjærlighet. Jeg har det bra som voksen og er en rolig person som har det fint i eget selskap. Jeg tror og håper ikke barna mine har hatt vondt av å ikke gå i barnehage. De er sosiale barn, som leker lett med andre og er glade og empatiske. 

Det er mye jeg tenker er positivt med å ha barn hjemme, men det aller fineste er at vi får mye tid sammen. Når mannen min jobbet vakter, fikk han bare 2-3 timer sammen med barna før det var leggetid. Jeg merket på ham at han stresset mye med å «maxe» disse to timene og underholde barna, være superpappa og få mest mulig ut av den kvelden. Fordi jeg er sammen med barna mye, kjenner jeg ikke på noe press på at jeg må aktivisere dem konstant. Jeg tror barna har godt av dette også – at de finner på ting selv fremfor å forvente at voksne gjør det for dem, og at de ikke forventer å bli stimulert hele tiden. Men; det er absolutt ikke alltid idyll hjemme hos oss. Det er dager hvor vi har kranglet mye og jeg legger meg og tenker at kanskje det hadde vært bedre for alle om de gikk i barnehage. 

Å ikke ha barna i barnehage er ganske uvanlig i dagens samfunn. Jeg har fått ekstremt mange kommentarer på livsstilen vår. Noen har gjort meg usikker og noen har såret meg -noen mennesker blir inspirert, mens andre virker provosert. Ofte har jeg ikke orket å si at ungene ikke går i barnehage fordi folk blir så overrasket at jeg må forklare. Det har jeg ikke alltid hatt energi eller tid til. Noen ganger kjennes det som om jeg må unnskylde eller rettferdiggjøre at de ikke går i barnehage. Gjengangeren, som de fleste som er skeptiske har sagt, er: «Men barna må jo sosialiseres!» Og det er jeg enig i. Da det bare var oss foreldre og den eldste jenta, kunne jeg kjenne spørsmålet gnage: Var vi nok for henne? Særlig kunne jeg kjenne på det hvis jeg fikk mye kommentarer. Man er jo aldri skråsikker på hvordan man skal være mamma. Forhver unge vi har fått, har jeg kjent meg tryggere på valget mitt da jeg har sett at de har hverandre og har blitt sosialisert gjennom søskenflokken.

Jeg og mannen min er i en privilegert posisjon hvor vi har mulighet til å jobbe redusert og klare oss på en lønning i perioder. Jeg skjønner at ikke alle kan leve som vi gjør og jeg ønsker heller ikke å gi dårlig samvittighet til folk som lever annerledes enn det vi gjør. Jeg er heller ikke imot barnehage, eller tenker at det å være hjemme er det beste for alle barn. Men jeg tenker at det går an å tenke annerledes og gå imot strømmen hvis det er muligheter for det. Jeg har en venninne som sa til meg at hun ikke hadde tenkt tanken at det gikk an å være lenger hjemme med barnet enn det som var forventet. Samfunnet er lagt opp til at vi følger permisjonstida og går tilbake i jobb når barnet er 6-7 mnd. Jeg tenkte også det før jeg fikk barn, men kjente for vår livssituasjon at det var fint å ha ungene hjemme. Jeg tror ikke jeg kommer til å angre på at jeg har hatt mye tid med dem. Jeg har ikke svaret på hva som er best for unger, men for vår familie har dette fungert bra. 

Lene Urstad