Små Barns Beste

De fleste har fått med seg sommerens debatt i mediene om tradwives, et begrep og en trend som stammer fra USA og betyr tradisjonell kone, med henvisning til kvinner som ønsker å være husmødre på heltid. Flere har delt sine synspunkter om hvorvidt de tradisjonelle husmødrene er på vei tilbake – også i Norge – eller om interessen for dette temaet handler mest om en dypere lengsel etter å roe ned tempoet og ha mer tid til husarbeid og tid sammen med barna sine.
Flere har utrykt bekymring for at tradwives kan bli en trend i Norge, fordi det kan bety at likestillingen nærmest reverseres, og kvinner vil tape blant annet pensjonspoeng og karriere. Andre igjen mener at det er på tide at vi ser med kritisk blikk på hvordan vi innretter våre liv, kanskje spesielt i småbarnsfasen hvor de fleste foreldre i dag har fulltidsarbeid utenfor hjemmet.

Vi i Små barns Beste har intervjuet noen av våre medlemmer om deres tanker rundt interessen for tradwives fenomenet. Flere av dem har vært opptatt av kvinner- og barns rettigheter i en årrekke, og har selv erfart endringene i samfunnet fra tiden da de fleste kvinner var husmødre på fulltid frem til dagens norm hvor de fleste er i fulltidsarbeid utenfor hjemmet.  

Først ut er Charlotte Koren medstifter i små barns beste som mener barn bør ha mulighet til å være lengre hjemme, minimum til de er to år.

1. Hva er dine refleksjoner omkring interessen for tradwives, og hva det eventuelt kan være et uttrykk for?

Jeg tror det mest er en lek. Det vil si en kokettering med gamle idealer, litt for å erte, litt for å vise frem noe kvinnelig, litt fordi man lengter etter gode kaker og pene barn og et liv der man kan gå i søte kjoler og vise seg frem på internett. Jeg synes ikke det er bekymringsfullt, det går snart over. Men kanskje har vi fått opp en liten runde i debatten om likestilling og familie og dagligliv.

 2. På 60- og 70-tallet ønsket kvinner flest større valgfrihet. De ville ut av husmor-rollen og inn i arbeidslivet. Kan du huske hva som ble formidlet som en ønsket balanse mellom hjemmearbeid, omsorg for barn, og lønnet arbeid?

Jeg husker ikke at det ble formidlet noe om en slik balanse. Jeg husker derimot at det ble fremholdt at husmødrene ikke drev med noe særlig. Jeg husker et politisk oppslag – kanskje fra en arbeidstakerorganisasjon – som omtalte småbarnsmødrene som « 400.000 ledige hender». Små lettstelte leiligheter, husholdningsmaskiner i alle hjem, færre barn, alt dette ble trukket frem som argumenter for at husmødrene hadde for lite å gjøre. 

Men vi kan legge merke til at det var mødrene med de eldste barna som gikk ut først. Når barna ble ti år og kunne klare seg selv, da kunne mor få seg deltidsjobb. Småbarnsmødrene gikk ut senere.

3. Vil du si at mødre i dag er fri til å ta valg ut fra deres egne ønsker og behov, eller er det fremdeles krefter i samfunnet som forsøker å presse dem til visse valg?

Dette er umulig å svare på – hva er frie valg?. Det er vel alltid slik at samfunnet påvirker oss til det ene eller det andre, og at denne påvirkningen kan være ulik i ulike befolkningsgrupper. Men hva mødrene – og familiene – egentlig vil er vanskelig å få rede på når det er så sterke økonomiske krefter i spillet. Mange vil si at de simpelthen ikke har råd til å være hjemme, fordi familien trenger penger til lån, forbruk, liv som de gjerne vil ha. 

4. Kan kvinner være frie, selvstendige, likestilt og likeverdige – og samtidig prioritere mer tid til amming, barn og husarbeid?  

Det er jo vanskelig når egen inntekt gir flere muligheter. I parforhold der den ene har mye høyere inntekt og kanskje også formue, kan det være vanskelig å stille likt i det daglige.  Men inne i hjertet sitt kan kvinner føle at de gjør det rette når de prioriterer barna, at de har gjort frie og selvstendige valg og fulgt det de mener er rett. 

5. De fleste foreldre i dag velger fulltids barnehage til sin ettåring, kan det sies å være en konsekvens av likestillingskampen? Har du noen tanker om det?

Likestilling har vært tolket og målt ved utdannelse, deltakelse i arbeidslivet og inntekt. Likestillingspolitikk har tatt sikte på at kvinner og menn skal stille likt på disse områdene, og vi kan se mange eksempler på hvordan dette trumfer hensynet til barna. 

 Men det er også noe annet som er litt rart her. At vi så villig ønsker at stat og kommune skal overta ansvaret for familiene på en rekke områder. 

6. Hvis du skulle velge en kampsak i dag, hva ville det vært, og har du forslag til slagord  

Min kampsak er for tiden dessverre på retur. Fellesskapet burde støtte alle barnefamilier, uavhengig av hvilken tilknytning foreldrene har til arbeidslivet. Ansvaret og forpliktelser overfor små barn er både dyrt og arbeidskrevende, og dette kan ikke legges på foreldre og familie alene. Støtten til familier med ett- og toåringer kan enten gis i form av barnehageplasser eller som kontantstøtte til de som foretrekker familieomsorg fremfor barnehage. 

Nå har jeg også en drømmesak. Permisjon med foreldrepenger i barnets første år til mødre (hvis de ønsker det). Permisjon med foreldrepenger til fedre det året som barnet er fem. Da kunne far og barn fiske og ligge i telt og gå på museum og jobbe i hagen og sykle omkring, de kunne snekre og reparere og lage middag og spille sjakk, lese tegneserier og klimpre på gitar og gå på fotballkamper og snakke om filosofi og religion. Litt i tvil om dette skulle være frivillig for fedrene.