Små Barns Beste

DEN 8. NASJONALE KONFERANSEN FOR OMSORGSFORSKNING 23. – 24. oktober 2024, Drammen

Torild Skard: Erfaringer med omsorgssvikt  Konferansier Ruth Astrid L. Sæter:

De neste 30 minuttene her i plenum skal vi få et innblikk i et langt livs erfaringer – et liv som også speiler vårt samfunn og vår historie gjennom godt over 80 år.

Torild Skard er kjent som kvinnesakskvinne, politiker, Norges første kvinnelige lagtingspresident, leder i flere FN-organisasjoner, forsker, skribent og mye, mye mer. Hun er utdannet lærer og psykolog – og hun har et sterkt og vidtrekkende personlig engasjement som vi straks skal få høre mer om. Og som alle her kan lese om til neste år, når Torilds selvbiografi etter planen kommer ut.

Sammen med Torild har vi Kristin Briseid, som er førsteamanuensis ved Institutt for sykepleie- og helsevitenskap på Universitetet i Sørøst-Norge – og tilknyttet Senter for omsorgsforskning sør. Dere to kjenner hverandre godt fra før, Torild. Hvordan ble du og Kristin kjent?

 Torild: Da jeg ble leder av Norsk Kvinnesaksforeningen i 2006, ville jeg fokusere på hele kvinnelivet: også kvinner som mødre, ikke bare i yrke og samfunn. Jeg søkte støttespillere, og fant Kristin som arbeidet med boka «Likestillingslykke». Kristin er en utrolig modig og reflektert feminist og samfunnsforsker og samtidig 4 barns mor, og hun våger å rette søkelyset på problemene med likestilling i et samfunn som først og fremst leggervekt på karriere, økonomisk selvstendighet og makt.Jeg er både imponert og inspirert. Vi har jobbet sammen, blitt gode venner og støtter hverandre.

 Kristin: kommentar.

 Ruth: Torild, du er som nevnt engasjert i mange temaer – og vi rekker ikke å dekke dem alle nå. Men, du har selv foreslått at vi konsentrerer oss omomsorgssvikt som begrep – og belyser det i barndom, ungdom og alderdom – med noen personlige erfaringer fra deg. Og da kommer vi naturligvis også inn på morsrollen. 

La oss starte med omsorgssvikt i barndommen. Torild, du har selv opplevd å bli forsømt som liten, kan du fortelle oss kort om det?

 

(Barndom)

Torild:  

Selv om min mor Åse Gruda Skard var Norges første barnepsykolog, forsømte hun sine egne barn. Hun bodde i Oslo og mellomkrigstida var vanskelig med økonomiske problemer i tillegg til kvinnediskriminering. Far Sigmund Skard fikk stipend for doktorgrad, men det var for lite for to personer å leve av, og mor fikk ikke stilling etter sin psykolog-eksamen. Hun måtte ta diverse faglige oppdrag for å tjene penger. De bodde rimelig og sentralt, men da de fikk barn, tvilling-jenter! i 1936,var det ingen foreldrestøtte. Mor måtte fortsette medsine 7 småjobber. Hun fikk hushjelp som tok seg av oss barn, og kom hjem og ammet til faste tider. Det var anbefalingen fra helse-fagfolk den gangen. «Tilknytnings»-behovet hos de små var ennå ikke kjent. Min tvillingsøster Målfrid og jeg gråt iblant når mor kom, og andre ganger sov vi. Mor ble tvilende til ordningen og ammet gutte-tvillingene som hun fikk i 1939, annerledes (se ÅGS: Liv laga, ei minnebok 1905-1940, Gyldendal, 1985).

 Situasjonen var tøffest for meg. Etter at mor hadde ammet oss begge likt, kastet Målfrid opp og måtte fåekstra stell. I to år var mor redd for at Målfrid skulle dø, mens hun mente at «Torild greier seg nok». Når jeg fortvilet trampet i gulvet for å få hjelp, bemerket mor hvor «dynamisk» jeg var og kom meg ikke i møte. Ammingen ble avsluttet etter ½ å. Da reistemor bort 1 måned. Vi jentene var hjemme med far og en hushjelp. Etterpå kombinerte mor og far samværmed barna hjemme og jobb.

 De tyske militære angrep Norge plutselig i 1940. Målfrid og jeg ble skilt fra mor og far og sendt tilSkard gård i Øyer, som skulle være trygt. Men vi blebombet av tyske fly, som var svært skremmende, selv om vi ikke ble truffet. Etterpå flyktet mor og far med de fire barna via Sovjet til USA, der vi bodde i fem årog hadde det forholdsvis bra.

 Vi kom tilbake til Norge etter krigen, og det ble en tøff oppvekst med mobbing på Lysaker skole. Jenter skulle ikke tro de var noe og ta ordet i klassen! ropte guttene, og den mannlige læreren bare overhørte det. Mor og far var travle med gjenreisningen av landet, men vi bodde hos morfar Halvdan og mormor Karen Grude Koht og de var alltid hjemme. Mormor var kvinnesakspioner og støttet meg. Hun fortalte om kampen for kvinners rettigheter og forsikret at det ikke var noe galt med meg. Det var samfunnet som måtte endres! Heldigvis kom jeg på et progressivt gymnas i Oslo, og det reddet meg. Jeg fikk artium og universitetsutdanning og ble psykolog i 1965.

 Og da måtte jeg gå i psykoterapi. Opp gjennom skolegangen hadde jeg satset det jeg kunne for å greie de intellektuelle kravene, men jeg var hjelpeløs inni meg. Jeg følte at jeg brukte all min kraft på å kaste prestasjoner inn i kjeften på en enorm drage – som ikke merket at jeg gjorde det en gang. Heldigvis kom jeg til behandling hos psykiateren Arne Duve. Han var en utrolig god hjelp og jeg gikk 7 år i dybde-terapi, der vi bl.a. klarla opplevelsen av avvisning de første årene, og jeg fikk i tillegg til terapien samtaler med mor, som fortsatt levde. Ingen vet hva som har skjedd med oss de første årene før hukommelsen vårblir utviklet, men mor husket barndommen min og hadde ført dagbok attpåtil. Så hun kunne fortelle meg. Samtalene var krevende, fordi mor fikk skyldfølelse, fordi hun hadde gjort feil, men jeg framholdt hvordan samfunnet gjorde det vanskelig og belastet mødrene. Etter hvert ble vi enige om hvordan jeg ble forsømt. Det var utrolig bra! Og terapien som helhet ga meg et nytt og bedre liv.

 Jeg fikk generelt faglig bekreftelse på min egenpersonlige opplevelse da den internasjonale nevropsykologiske forskningen ble kjent i 2014. Jeg hørte forelesninger av den framstående forskeren på barns utvikling, Allan Schore(http://www.allanschore.com) i tillegg til å lese fagrapporter fra WHO og UNICEF. Forskningenpåviser at hjernen vår vokser utrolig raskt de første årene av livet, mønstrene er grunnleggende og svært vanskelige å forandre seinere. Blir barnet forsømt, kan det bli skadet for livet.

Det lille barnet er spesielt avhengig av mor i mors mage og så i kroppslig/psykisk nærhet etter fødselende første 1000 dagene. Da utvikler barnets hjerne seg. Amming er viktig, og WHO anbefaler 6 månedersfullamming og delamming 2 år eller mer. Men det erden fysisk-psykologiske nærkontakten med mor og etter hvert også med far som er vesentlig. Først i 3 års alderen er barnet rede for en videre sosial krets.

 Samfunnets behandling av mødrene og småbarna har vært utilfredsstillende her til lands i hele etterkrigstida. Kvinner har protestert og krevd bedre barsels- og fødselsomsorg, men omsorgstjenestene til foreldre og nyfødte har i stedet blitt skåret ned.Biologien blir neglisjert og kvinner «likestilles» somom de var menn. Foreldrepermisjonen er for kort,spesielt for kvinnene, men også for menn, og barna begynner for tidlig i barnehage. Dermed skades barn for livet.

 Det er ikke barnas behov som teller i vårt samfunn, men andre hensyn. Da landet skulle gjenoppbyggesetter krigen, la det styrende mannsdominerte Ap vekt på industrialisering og økonomisk vekst som grunnlag for et velferdssamfunn. Og i 1960-årene ble «arbeidslinja» etablert: alle skulle sikres lønnsarbeid uansett kjønn. Dvs: kvinnene skulle bli yrkesaktive, ikke «bare» husmødre. Men det ble ikke vurdert å endre produksjonen for å ta imot arbeidstakere med en annen rolle i reproduksjonen enn de som var der fra før, og tilpasse opplegget for reproduksjonen de nye kravene til kvinnene. Det ble litt snakk om deltid og barnehage, men svært lite. Så kvinnene har måttetbære belastingen med den økonomiske veksten ved å være dobbeltarbeidende: både yrkesaktive og mødre, og barn er blitt forsømt.

 Småbarnas beste-gruppa ble etablert i 2014, men ansvarlige i samfunnet benekter problemene og vil ikke endre politikken – det er mannsdominans, kapitalistisk pengejag, Aps «arbeidslinje» mm. som rår. En må nesten spørre om de styrende selv har blitt skadd i tidlig barndom uten at de er klar over det?

 Ruth: Du har ikke barn selv, Torild, men du har alltid vært opptatt av hva som skjer med både barn og unge. 

Du forteller i selvbiografien om at du ble mobbet da du gikk på skolen – et utslag av en sterk jantelov i grunnskolen. Til tross for mobbingen, oppnådde du gode resultater på skolen. Og som 17-åring ble du historisk – da du gikk ut av videregående med en god slutteksamen. Det var nemlig første gang i Norge at tre generasjoner kvinner hadde tatt studenteksamen – altså du, din mor og mormor. Det var i 1954. 

Tvillingsøstera min strevde etter hvert med en rekke lidelser av ulike slag. Hun bodde alene i en leilighet i Sandvika og fikk assistanse av helsevesenet i Bærum, men verken hun eller barna hennes var trygge på at hun virkelig fikk den hjelpen hun trengte. Hjemmesjukepleierne skiftet hele tiden, og det var vanskelig å komme til i ulike helsetilbud. Barna hjalp meg derforetter noen år kjøpe en egen leilighet like ved Målfrid, og fra 2010 pendlet jeg mellom Svelvik, der jeg tok meg av Kåre, og Sandvika, der jeg tok meg av Målfrid. Jeg hadde kontakt med Målfrid hver dag enten hos henne eller på telefon og sørget spesielt for at hun fikk den riktige medisineringen. Helsa hennes vekslet og iblant fikk jeg henne inn på helseinstitusjon, men det var aldri lenge og bedringenvar begrenset. I 2013 ble hun synbart dårligere. Da hun kom inn på Bærum sjukehus, feilte hun en rekke ting og døde etter kort tid.

Etter hvert tok du både lærer- og psykologutdanning, og jeg vet at du har lyst til å dvele litt ved fritidsklubbens betydning for ungdomslivet. I selvbiografien din skriver du at du ble skikkelig klubb-entusiast. Hvorfor er fritidsklubber så viktige i omsorgsarbeidet for ungdom?

 (Ungdom)

Torild: Jeg har praktisert, forsket og skrevet bøker om fritidsklubbene, bl.a. «Verksted for selvtillit». Mange unges behov blir forsømt i hjem og skole i de moderne bysamfunnene – spesielt behovene for egnet læring og sosial omgang. Når de unge trekker på gata, er det ofte fordi de ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Så oppstår bl.a. kriminelle gjenger. I Oslo begynte kommunen på 1950-tallet å etablere fritidsklubber for ungdom mellom 13 og 19 år for å forebygge ungdomskriminalitet. De var åpne fem kvelder i uka og tilbød ulike aktiviteter, som bordtennis og snekkerarbeid. Tilstrømningen var stor, men bare få aktiviserte seg. De fleste unge bare satt rundt omkring.

 Etter hvert la kommunen om virksomheten for å bidra mer til de unges sosiale utvikling: frigjøring fra hjemmets autoritet, løsning av nye oppgaver og utprøving av atferd i forhold til jevnaldrende gutter og jenter. Klubbene hadde da bare to åpne kvelder i uka med musikk og aktiviteter, og så ble de andre kveldene brukt til gruppearbeid. Faste grupper av gutter og jenter ble etablert og virket sammen dels i hobbygrupper, dels i «klubbgrupper» der samværet var det viktigste. Hver gruppe møttes en gang i uka med en fast voksen. Jeg jobbet i flere klubber på slutten av 1960-tallet, og ble fengslet av virksomheten. I smågruppene fikk de unge læring og erfaringer som de ikke hadde fra før og hadde akutt bruk for – mange vantrivdes og fikk lite ut av skolen. Foreningslivet var lite tiltrekkende, og de visste ikke hvordan de skulle engasjere seg utenfor sin egen, snevre bydel.

I klubbgruppene fikk de unge prøve seg ut. Den voksne bistod dem med å finne ut hvordan de ville fungere og hva de ville gjøre, og så gjennomføre prosjektene. Jeg hadde gleden av at guttegruppa«Blacky Boys» og jentegruppa «Crazy Pops» påtok seg fellesoppgaver i klubben som å stå i baren, inviterte bydelens gamle til hyggestund med kaffe, dro på utflukt til Frognerseteren for å gå på restauranten og reiste på fjelltur i Rondane, der de gikk fra hytte til hytte. Alt var nytt og utviklende for de unge. Men opplegget krevde faglig kompetanse av oss voksne som drev klubben, og støtte i arbeidet for å få det til. Driftsomkostningene ble dermed høyere enn før omleggingen. Men til gjengjeld forsvant de ungdomskriminelle gjengene fra gatene.

 Dessverre ble den konstruktive klubbformen avvikletda Høyre tok over Oslo kommune og prioriterte støtte til de frivillige ungdomsorganisasjonene. Også mange steder rundt om i landet ble det etablert fritidsklubber for ungdom uten å ta med den systematiske sosiale opplæringen. Men vi kan lære av de tidligere erfaringene, og det er lønnsomt på sikt ågi mange unge en bedre omsorg og oppvekst.

 Ruth: Så er det den tredje fasen – som også er livsfasen du står midt oppi nå, Torild: Alderdommen.Her vet jeg at du gjerne vil snakke om hva som skjedde da du mistet både mannen din og tvillingsøsteren din Målfrid med ganske kort mellomrom. Fikk du og dere den hjelpen dere trengte fra det offentlige?

 (Ungdom)

Torild: Svaret er nei, selv om de to bodde i forskjellige kommuner. Jeg bodde i Svelvik med Kåre, mannen min, og vi hadde et fint hus, men han var ni år eldre enn meg og hadde hatt et fysisk mer krevende liv. Etter at han han fylte 80 år tidlig på 2000-tallet, skrantet helsa synbart, han fikk smerter og sjukdommer og forsvant stadig mer inn i seg selv.Fastlegen mente jeg måtte ta meg av mannen min, men han ville ikke snakke åpent med meg om Kåresproblemer, selv om Kåre sa det var greit. En legehadde taushetsplikt! Jeg byttet fastlege, men heller ikke han ville gi meg kjennskap til Kåres problemer og søke plass for han på institusjon. Kommunen tilbød hjemme sjukepleie, og pleierne var hyggelige, men de visste ikke mer om Kåres helsetilstand enn jeg, og de skiftet ustanselig. Ofte visste de ikke hva slags hjelp Kåre trengte når de kom. Etter hvert som Kåre ble dårligere, måtte en pårørende alltid være tilstede for å forklare behovene for pleierne – selv om vi altså visste altfor lite. I april 2012 ble Kåres tilstand så forverret at jeg fikk lagt han inn på sjukehjemmet i Svelvik, der han døde en uke seinere.

 Ruth: Den uformelle omsorgen kommer til å være et tema på denne konferansen – og ofte er det nære pårørende som yter mye av den. Men for dem som ikke har barn som kan steppe inn, eller andre slektninger – hva kan man gjøre da?

 Torild: Det er ikke godt å si. Forholdene varierer fra sted til sted. Men i alle lokalsamfunn må det ifellesskap etableres ordninger – offentlige eller private – for å ta seg av beboere som ikke greier seg selv, unge eller gamle. Jeg har vært heldig og helt uformelt blitt adoptert av en nabo-familie fra Kosovoi boligblokken der jeg bor i Sandvika, og vi gir hverandre gjensidig hjelp. Det er veldig bra.

 Ruth: Det var det vi rakk, tusen takk for en fin samtale!