«Under koronapandemien var det færre barn per voksne. Da hadde vi mye bedre tid til hvert barn. Jeg skulle tro at det ville vise igjen i adferdsmønstrene til de minste barna i barnehagen. Men det gjorde det ikke. De sårbare barna forble sårbare selv om vi hadde flere hender per barn i lang tid.
Han som gråt i ett helt år utenom hvilestund sluttet ikke å gråte. De lengselsfulle barna sto ved porten. De ventet. De lengtet. Flere sluttet å gråte; symptomet forsvant, men lengselen og savnet viste igjen i øynene og i holdningen. Kanskje de ga opp å uttrykke sin stemme?»
Skrevet av Siri Myge les hele her:
Små Barns Beste 
Legg igjen en kommentar